Innlegg i Stavanger Aftenblad av Anne Kalvig, 7. desember 2009
Den enkelte rogalending har etter all sannsynlighet sterke følelser når det gjelder voldtektene og volden som kvinner blir utsatt for. Men hvordan får vi engasjementet til å bli slagkraftig, politisk handling?
Ta byen tilbake! og Vi vil ferdes fritt! var slagord vi i Kvinnegruppa Ottar lanserte i kampmobiliseringen fram mot 25. november, Den internasjonale dagen mot vold mot kvinner.
Tradisjonelle politiske markeringer med slagord og appeller blir stundom til massemønstringer, stundom med skuffende oppmøte. I år fikk vi, tross relativt mye mediedekning, ikke til å samle de store folkemasser den 25. november. Mange ulike organisasjoner støttet arrangementet, men oppmøtet disse samlet kunne forventes å generere, uteble. Hvor er det det feiles, når den store snuoperasjonen i kampen for kvinners rett til et liv uten vold, stadig lar vente på seg? Hvorfor får vi ikke de nødvendige tiltak, og det nødvendige, rasende folkeengasjementet, opp og fram – i en situasjon der nå til og med bestemødre blir voldtatt i sine hjem?
Vi vet at grasrotorganisering og kvinnekamp nytter, den historiske seieren over menns rett til å kjøpe og utnytte kvinners kropper, er bevis på det. Når vi nå har en voldtektsproblematikk som vitterlig opptar og angår både byen og fylkets befolkning, kan det være nyttig å ha inkluderende slagord å samles bak. Facebookgruppa Vi vil ferdes fritt!, laget for å spre informasjon om kampen mot vold mot kvinner, og for å mobilisere fram til 25. november, fikk i løpet av noen få dager mange hundre medlemmer, og er nå oppe i 1500. Vi vet facebookgrupper er uhyre lette og uforpliktende å vise sin tilslutning til, men vi vet også at slike grupper er i ferd med å bli en del av det politiske landskapet våre beslutningstakere forholder seg til.
Vi må ta selvkritikk for ikke å ha funnet den demonstrasjonsformen folk ønsker å gi sin tilslutning til. Fakkeltog skaper nok bedre oppmøte, for folk liker å bære lys i mørket, men vi hadde verken tid eller ressurser til å gjennomføre dette. Vi tilbød også et svært interessant og aktuelt foredrag i etterkant av markeringen på Arneageren, ved psykolog Per Isdal i Alternativ til vold. Han var krystallklar i sin tale og sine krav, om endring av menns kjønnskultur. Stortingets visepresident, Akthar Chaudry (SV) deltok også i arrangementet, så menns syn på menns vold mot kvinner, og refleksjon rundt felt som innvandring og integrering, var en viktig del av arrangementet.
Hva forventer vi nå i ettertid? Journalist Erlend Frafjord kommenterer i avisa 01.12 at det er typisk for fremmedkulturelle menn å voldta, og typisk for norske menn å utøve vold mot andre menn i fylla på byen. Jeg hadde ikke forventet at vi skulle få en gjentakelse av så feilaktige stereotypiseringer. Norske menn voldtar! Vi har årlig 16 000 voldtekter her til lands, der 99 % av voldsmennene går fri. I 95 % av tilfellene kjenner kvinnen voldtektsmannen! Ja, overfallsvoldtekter er dominert av menn med utenlandsk bakgrunn, noe som krever tiltak med spesiell innretning mot integrering. Men i all menns vold, er fellesnevneren at det er menns vold! Jeg har fått spørsmål om vi ikke heller kan ha en generell kamp mot vold, i stedet for fokus på vold mot kvinner. Men kampen mot vold kan aldri bli generell, i betydningen kjønnsløs, for det dreier seg om at det ene kjønnet, menn, utøver vold mot det andre kjønnet, kvinner, som i ekstremt mye mindre grad selv utøver vold. Også menn er offer for menns vold, og disse er selvsagt våre allierte i kampen. Men volden mot kvinner har som grunnlag at det dreier seg om demonstrasjon av overmakt, fysisk eller psykisk, og med dype kulturelle røtter. I vår kultur er det vanligere å tenke seg menn som likemenn, likeverdige, noe som i seg selv kan beskytte og/eller gi mot og styrke, i møte med en voldsmann. Men menn dør av menns vold, de også. Vårt mål er et samfunn der verken menn, kvinner eller barn skal bli utsatt for vold. Men vi kan ikke late som de grunnleggende kjønnsdimensjonene ikke er tilstede, for det er her kjernen av problemet ligger.
Høres holdningskampanjer og undervisningsopplegg i skolen om kjønnsbasert vold og kjønnsrettferdighet kjedelig ut? Pratete? Dersom en mann ønsker å voldta, vil han finne en mulighet. Totalovervåkning er verken mulig eller ønskelig, og overvåkning forhindrer heller ikke i seg selv overgrep, men kan kanskje sørge for større grad av domsfellelser. Det er dermed ønsket om å utøve vold og voldta, som må elimineres. Og det skjer gjennom kulturendring, og kultur formidler vi først i barnehage og skole. I Trondheim kommune kjøres kampanjen Stopp volden – snakk ut. En flott kampanje, men der ansvaret for å bryte ut av voldsforhold, og slik stoppe volden, synes å bli lagt på kvinner. Vi vil ha kampanjer som forteller at det er menns ansvar å slutte å slå og voldta! Mannsgruppa Dievddut fra Kautokeino, har som slagord På tide å bli et menneske. Gruppa jobber for å forebygge voldtekt og annen vold mot kvinner, og for at gutter og menn får et sunt syn på seksualitet og gode holdninger til andre. Kvinnegruppa Ottar har gjennom sitt arbeid i Tana og Nettverk i Nord nylig møtt Dievddut, og vi ønsker å presentere dem for Stavangers kvinner og menn, for deres syn og metoder er sårt tiltrengte i denne regionen!
Vi ser hva som finnes av ressurser til massemobilisering og tiltak når det gjelder svineinfluensa, en mindre trussel mot kvinners helse og liv enn menns vold! Vi utfordrer nå kommunen, ordføreren og politiet til å gi byens kvinner en lovnad om at 2010 skal ha kampen mot vold mot kvinner som topp prioritet, så vi får den fred og frihet som er vår menneskerett!