Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 2. februar
Jeg har nådd alderen der voksne barn tar ansvar for at mor og far ikke skal gå helt i frø. Denne julen var det smått med bokfangsten. Til gjengjeld fikk vi et uttall av filmer og DVD er. Slikt krever jo sin tid, men nå har vi, mellom demonstrasjoner, nyhetssendinger fra Gaza og presidentinnsettelse i USA, sett ferdig første sesong av Mad Men. Reisen tilbake til barndommens dal har vært en sjelsettende opplevelse. Serien tar en titt på det amerikanske samfunnet 50 år tilbake, da tradisjonelle kjønnsrollemønstre rådet, kvinnene var vakre og mennene nådeløse. Lykken var å bli husmor i forstedene, og hele serien er en estetisk nytelse med femtitallsnostalgi i hver detalj.
Etter noen timer i selskap med Betty, Peggy og Don er det ikke vanskelig å forstå kraften og styrken i det kvinneopprøret som snart skulle komme. For sjelden har jeg sett det framstilt klarere: Kvinner har to funksjoner; å ta seg ut og ta seg av. Kort sagt å være kvinnelige. I denne verdenen bestemmer mennene alt! Samtidig er det ingen som egentlig har det fint, ingen får puste, ingen må tyste. Og verst er det å være hjemmeværende husmor i forstedene. Serien gir en ny dimensjon til ordet fremmedgjort, og til de som snakker foraktelig om syttitallsfeminisme og politisk korrekthet. Se og lær. Dette var det vi gjorde opprør mot, dette var perioden da det ble forlangt at alle skulle gå i takt. Det er kvinneopprørets store fortjeneste at vi sluttet med det.
Det er alltid lettere å se mønstre når det er avstand. Enten denne er kulturell eller i tid. Jeg er sikkert ikke den eneste kvinnen som ser serien, nikker gjenkjennende, og takker mine medsøstre og meg selv, for at verden på noen viktige områder har gått framover. Vi trenger ikke lengre velge mellom å arbeide eller å få barn. Unge kvinner på kontor finner det ikke lengre like naturlig å bli utsatt for seksuell sjikanering og nedsettende kommentarer. Vi ser stadig flere kvinner som ønsker å ta ansvar for eget liv. Samtidig som jeg kan sitte og omtrent krysse av på ei liste over alle områdene det har vært enorm framgang, sniker det seg inn en bitrere smak i munnen. I serien er kjønnsrollene så klare at de nærmest er karikerte, men gjennom karikaturen ser du samtidig mønstrene som lever i beste velgående den dag i dag. Mer subtilt, og mindre brutalt, for mange av oss. Men like fullt fungerende.
Jeg følger nyhetssendinger på mange kanaler parallelt med at jeg ser Mad Men på DVD. Det er mange og viktige innslag om situasjonen på Gaza. Og mange viktige menn som diskuterer dette. Det er innsettelse av den nye presidenten i USA, mye pomp og prakt, og mange menn som diskuterer dette. Det er den store og viktige nyheten: Hva skal Michelle Obama ha på seg under innsettelsen? Eller under alle de ballene det nye presidentparet skal besøke i løpet av kvelden? Og det er ufattelig mange kvinner som diskuterer dette. Både før hendelsen og etterpå. Og avisene skriver og journalistene intervjuer, og kommentatorene analyserer. Kanskje er ikke så mye forandret siden 1960 som vi liker å tro. I USA framstilles fremdeles en hver potensiell presidentfamilie i 50-tallsglasur. Bare fem kvinner er hittil å finne blant de 22 personene med rang som ministere i Obamas regjering. I den nyvalgte 111. kongress, sitter det nå 92 kvinner av de 535 medlemmene, 17 i Senatet og 75 i Representantenes Hus. Kvinnene utgjør over halvparten av befolkningen, men får altså under en femtedel av representantene i nasjonalforsamlingen. Afroamerikanerne i USA er relativt sett bedre representert enn kvinnene, selv om valget i fjor høst ga mange nye kvinnelige kandidater.
Og i et svært kjønnsdelt samfunn, der kvinner tjener minst, eier minst og har lite eller ingenting makt, har Michelle Obama vokst opp, i Chicagos svarte arbeiderstrøk. Der har hun pugget og lest, gjort sine lekser, fått sine stipend og utdannet seg til jurist. Etterpå har hun gjort karriere, vært dobbeltarbeidende og bevisst mor. Hun er en like god taler som sin mann, sies det. Men nå er hun tilpasset, nå skrives det spaltemeter om at fru Obama skal ta seg av døtrene, og gå i vakre kjoler. Å ha makt, eller å ha greie på noe, er ikke kvinnelig. I det offentlige USA lever ideen om 50-tallet i beste velgåend.