Debattnnlegg i Klassekampen 4. mars 2009, Ane Kristine Aadland og Ane Stø
De glade narsissistene i Sometimes Pole Studio insisterer i Klassekampen 28. februar på at det er ”et positivt, solidarisk og humanistisk bidrag til en feministisk samfunnsutvikling” å gni seg mot en stang iført stiletthæler. De er ikke de første kvinner i verden som er så blendet av sitt eget speilbilde at de ikke greier å se samfunnet i et større perspektiv.
Marie Antoinette var ikke bare kjent for å miste hodet. Mens hun levde det glade liv i Versailles, pleide hun ofte å kle opp seg selv og sine hoffdamer som gjeterjenter og leke med små blendahvite lam på marken. I adelens romantiske forestillinger om det enkle livet på landet, føltes det nok frigjørende å slippe ut fra hoffets trange korsetter.
Marie Antoinettes maskerade er en fluktmulighet fra hennes egen begrensende situasjon, men framstår som en virkelighetsfjern romantisering av bondestandens undertrykking og nød. Når hvite middelklassekvinner tyr til poledancing som et identitetsprosjekt, er det like fullt av forakt for kvinner som ikke har den samme valgfriheten, og som misbrukes i porno- og prostitusjonsindustrien. Tingliggjøring av kvinnekroppen er en trussel mot kvinner verden over. Pornoinustrien misbruker kvinner og driver ideologisk terror mot oss. Om tilfeldige kvinner velger å drive med strippetrening på fritida, angår oss ikke. At dette blir forsøkt solgt inn som en del av vår feministiske bevegelse, er derimot forkastelig og hører ingensteds hjemme.
Narsissisme er en strategi for å håndtere kvinneundertrykking, ikke for å overskride den. Kvinner har til alle tider forsøkt å takle sin posisjon som underordna menn. Det er sjølsagt viktig for den enkelte kvinne å finne måter å håndtere hverdagen på innenfor patriarkatets rammer. Dette er det ikke vanskelig å forstå. Poenget med det feministiske prosjektet er imidlertid å overskride disse rammene, ikke å forsone seg med dem. Diskusjonen om kvinners upolitiske sjølrealisering er ikke ny. Simone de Beauvoir sier det som vanlig på den beste måten:
Denne frigjørelsen kan kun være kollektiv og ha som sin første forutsætning, at den økonomiske utvikling i kvinnens stilling føres til ende. Imidlertid har der været, og er stadig, mange kvinder, der søger at frelse seg individuelt og alene. De prøver at rettferdiggøre deres eksistens innenfor deres egen immanens, dvs. at realisere transcendensen i immanensen. Det er denne sidste yderste anstrengelse – der undertiden er latterlig men tidt også gripende – fra den indesperrende kvindes side for at forvandle sit fængsel til en herlighedens himmel og sin trældom til suveræn frihed vi møder i narcissismen, den store kærlighed og mystikken. som en virkelighetsfjern romantisering av undertrykking og nød. Karikering og romantisering av en undertrykking som forsterket avstanden mellom de franske stendene. Å bare se symbolene som en del av sitt eget identitetsprosjekt løsrevet fra virkeligheten er uttrykk for en dekadanse og narsissisme… løsrevet fra strukturer. Marie-Antoinette følte seg sikkert som en friere kvinne, men i 1789 var det viktigere ting på agendaen enn at Marie-Antoinette skulle føle seg frigjort.