Marlene Dietrich ble på begynnelsen av 30-tallet arrestert i Paris fordi hun gikk i langbukser. Hun var forberedt, buksene var en provokasjon, og hendelsen hadde sitt å si for den ikonstatusen hun fikk. For bukser var for menn. Og ordentlige, respektable kvinner gikk i skjørt og hadde langt hår, også i Europa, før andre verdenskrig. Og mange norske kvinner, for eksempel farmora mi, gikk også med skaut til langt utpå 60-tallet.
Dette er faktisk ganske likt. Farmor sitt skaut og de islamske kvinnenes hijab symboliserer det samme: At kvinnen er underlagt mannen. Det er et verdensomfattende system som viser seg vanskelig å knekke. Hvordan vi praktiserer denne underordningen har derimot endret seg en del de siste femti årene. I vår del av verden kler vi mer og mer av oss, i den islamske delen av verden kler de mer og mer på seg. Konstruksjonen og estetikken av den underordnede kvinnen ytrer seg for tiden svært ulikt, men årsaken er fremdeles den samme.
Det hadde vært så mye enklere hvis alle bare var enige om hvordan en ekte kvinne skal te seg og kle seg. Det er nesten ingenting det er flere meninger om enn hvordan en kvinne skal kle seg.. Jo, kanskje om det frie valg. Hva vi kan velge selv, kvinner altså. Og om hvor fritt det valget er. Det er nesten ingenting som er så hellig som å velge selv. Ikke for muslimske kvinner selvsagt, men for oss andre. Våre valg er frie og uavhengige, og absolutt ikke uttrykk for at vi er undertrykte og/eller lever opp til en rolle som er pådyttet og påtvunget.
Årets hijabdebatt har ikke vært lett å svelge. Jeg vet nesten ikke i hvilken ende jeg skal begynne. Kanskje med den evige og nøytrale politiuniformen? Hvordan en militærliknende, maskulin uniform uten motforestillinger kan framstilles som nøytral og uten symboler? Det var et ramaskrik, ikke minst i politiet selv, den gang det ble åpnet opp for at kvinner kunne bli politimenn. Skulle de liksom gå i skjørt? Så seint som i 1968 skapte lagdommer Lars Labee-Lund, som da var kriminalsjef i Oslo og på folkemunne ble kalt for Labbe-Lars, livlig debatt da han i et foredrag uttalte at det var tydelige forbindelser mellom ødelagte hjem og ungdomskriminaliteten. Han ville i den forbindelse, sa han, anbefale at ingen mor tok arbeid utenfor hjemmet før barna var fylt 15 år. Jeg har prøvd å lete, men har ikke funnet ut hva Labbe-Lars mente om kvinnelig påkledning, men jeg tror nok han representerte standen.
Karita Bekkemellem, tidligere Orheim, er et kapittel for seg. Alle hennes valg her i livet er gjort i frihetens navn, forstår vi. Det ser vi når hun stolprer seg fram med utringet kjole og høyhælte sko. Og når hun tar mannens etternavn, eller kvitter seg med det igjen. Det er klart at dette er uttrykk for en emansipert kvinne og hun har valgt alt helt selv, hun finnes ikke undertrykt eller påvirket av den undertrykte kvinnerollen. Hijab, derimot, er noe helt annet. Dette tøystykket symboliserer virkelig at kvinnene er undertrykt, at de innordner seg, at de er annerledes, ja det er like ille som å bli kjønnslemlestet, ifølge Karita. Og er du nå så undertrykt og går rundt og viser det fram, og det gjør du jo i hijaben din, så kan du ikke vente deg noe annet enn å bli brukt som politisk agn. Kvinnenes dyd representerer nasjonens ære, eller islams eller familiens ære. Alle skjønner at når de springer rundt i hijaben, og later som om de er oppegående mennesker, så må det tas affære. Det finnes en grense for kvinnelig oppførsel og den får de lære seg først som sist. De får nok kle av seg, muslimene, og bli frigjorte på strippekurs.
For, mens debatten raser om yrkesforbud for kvinner med skaut, skal Kvinnefronten arrangere Ladyfest med innlagt strippeshow, laging av løspenis og trening i å opptre som stripper med stolpe. Norske kvinner skal vrikke på rompa og føle seg sexy, kunne vi lese i avisa her om dagen. I høyhælte sko og bikini selvsagt. For i motsetning til å gå rundt med skaut, så er det tydeligvis svært så frigjørende å strippe i bikini og stiletthæler.
I disse hijabtider kan det være nyttig å tenke på Marlene Dietrichs bukser