Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 25. oktober 2010
I Stavanger holder byens pornosjappe til i ei boligblokk i Pedersgata. Boligblokk, familier og pornoutsalg i samme hus er en dårlig kombinasjon, og beboerne har i mange år forsøkt å få byens politikere til å bry seg med også deres barn. Men byens politikere, enten det nå er Marcela Molina fra SV eller Høyres politikere som sitter med makten, synes ikke det er så viktig med barna på Østkanten. Annerledes er det vanskelig å tolke den totale likegyldigheten de hittil har vist. Eller, likegyldighet og likegyldighet, Love shop ble jo gitt offisiell status og anerkjennelse det året Stavanger var Europeisk kulturby, og kommunen, Love Shop og Annie Sprinkle hadde felles arrangement. Vi er da ikke pripne lenger i Stavanger.
Helt usynlig for de fleste er det gjort endringer i loven om film og videogram. Loven har vært ute på en lynkjapp høringsrunde uten at mange har visst om den. Fra og med 1.januar kan hver og en som vil, åpne pornobutikk hvor som helst og når som helst. De som vil leie ut film trenger ikke lengre konsesjon. Fram til nå har det at kommunene kan gi eller nekte konsesjon hindret mye, og gitt makt og myndighet til lokalpolitikere og lokalsamfunn.
Og for de som ikke har vært i bransjen, har fjerningen av konsesjonsordningen vært hemmelig. Ingen kvinneorganisasjoner fikk lovendringen til høring. Den ble, slik det ser ut for oss nå som vi har oppdaget den, behandlet som en teknisk endring om filmutleie, og ikke som en endring av politikk. De eneste som forsto endringens betydning og protesterte, var videoforhandlerne som advarte mot snusk og useriøse aktører. Uten at Stortingets politikere brydde seg om advarslene.
En lørdagskveld for få år siden tilbrakte jeg ved elvebredden i Newcastle. Hva jeg ikke visste, men som snart ble klart, var at plassen vi hadde valgt for middag, også ga utsikt til store deler av byens utdrikkingslag og generelle lørdagsfyll. Vi talte i løpet av noen få timer 37 hen nights samt noen gjenger med menn som var ute i tilsvarende ærend - stag nights. Kjønnsforskjellen i påkledning var påtagelig. De unge menn som markerte kameratens farvel med ungkarsstanden, var ikledd jeans og t-skjorte som ellers. De unge kvinnene derimot, var iført alt fra sykepleieruniform med nettingstrømper, bærende på en 2 m oppblåsbar ståpikk, til undertøy i lakk og lær. De fleste hadde, i tillegg til de seksuelle rekvisittene og attributtene, fått klistret på seg en kjempestor rød L, som viste at de lå i trening til kvinnens store oppgave. Det var et deprimerende syn, og utover kvelden, da vi så hvor seksuelt påkledd eller avkledd de fleste unge kvinner på bytur var, utdrikkingslag eller ikke utdrikkingslag, ble ikke humøret bedre.
I Storbritannia fikk de i 2003 the Licensing act, en lovendring som førte til at å åpne strippeklubb ble sidestilt med annen foretningsvirksomhet. Å åpne strippeklubb har de siste årene ikke krevd annen lisens enn å åpne restaurant og kafé. Storbritannia har et langt mer kjønnssegregert samfunn enn oss, men allikevel, det går an å dra paralleller. Enhver som har sett utelivet i Storbritannia kan få mareritt av mindre, og mye av dette skjedde også ved at politikerne tilsynelatende foretok en teknisk endring i en lov. Utviklingen, der det offentlige rom på de britiske øyer har blitt mer og mer seksualisert og pornofisert, har gått skremmende fort.
Det har vært mange protester og aksjoner, men aktivister og lokalpolitikere har manglet både makt og myndighet. Lokalsamfunn har ikke kunnet bruke eksisterende lovverk om kvinnediskriminering og seksuell utnytting som begrunnelse for å hindre etablering av strippeklubber i ethvert nabolag og på mange gatehjørner. Ikke overraskende har antall strippeklubber doblet seg på mindre enn seks år. Ikke overraskende er det blitt mer og mer alminnelig å akseptere at kvinner er til salgs på linje med en kopp te eller en pint med øl. Ikke overraskende har pornoestetikken spredd seg.
Både porno og strippeklubber normaliserer seksuell utnyttelse av kvinner. I tilegg stenger de, større eller mindre, deler av det offentlig rommet for dem som ikke aksepterer salg av mennesker som fritidsunderholdning.
Historien i Storbritannia om the Licencing act er ikke bare nok en historie om prostitusjonsindustriens frammarsj. Loven kom som sagt i 2003. I april 2008 hadde de mange lokale motstanderne organisert seg nasjonalt og dannet organisasjonen OBJECT. Nøyaktig to år med intensiv kampanje skulle til for å bli kvitt loven, en kampanje i samarbeid med flere andre organisasjoner. Sammen ved hjelp av mange, mange aktivister. Fra og med april i år kan lokale myndigheter og kommunestyrer igjen behandle strippeklubber som en del av pornoindustrien, lisensordningen er gjeninnført. Aktivistene er ikke ferdige, de betrakter dette bare som en delseier på veien til et offentlig rom der kvinner ikke er salgsvare. Vi har ikke tenkt å gi oss vi heller.