Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 27. desember 2010
Det Wikileaks gjør, og som jeg og mange andre heier på, er det vi til vanlig kaller gravende journalistikk. Men, ytringsfriheten og pressefriheten som våre politiske ledere liker å framheve som vestens viktigste verdier, var ikke ment slik. Å kikke makta i kortene, er ikke inkludert. Spillet vi har sett de siste ukene, er slik sett en lærerik affære. Wikileaks er ikke tiltalt eller dømt. Likevel nekter Pay Pal, Visa, Apple, Mastercard og Teller (tidligere Bankenes betalingssentral) å levere tjenester for dem. Etter all verdens lover, i alle fall EU og norske, er disse handlingene (fra Tellers side i alle fall) høyst sannsynlig både i strid med finansavtaleloven og EU-direktivet om betalingstjenester. Vi kunne jo være fristet til å foreslå en liknende boikottkampanje fra betalingsselskapene overfor pornobransjen. Men makta rår.
Men istedenfor å diskutere det, altså at makta rår, og at verdens politikere i stor grad bøyer seg servilt for bøllene fra USA, dreier diskusjonen seg nå i like stor grad om hva som skjedde de ti dagene Julian Assange opphold seg i Sverige i august. Det vet vi ingenting om, eller det er ikke sant, noen i det offisielle Sverige har rett og slett tatt en Wikileaks og lekket politirapporten. Men vi trenger ikke ta stilling til hva som skjedde i Sverige. Uansett om Julian Assange har gjort noe kriminelt eller ikke, så endrer ikke det på handlingene til Wikileaks, og alle kan fremdeles støtte organisasjonens rett til å offentliggjøre materiale uten å straffeforfølges. Det vi derimot må ta stilling til, er den bagatelliseringen av seksuelle overgrep som for tiden foregår blant Wikileaks støttespillere. Propagandakrigen kan ellers, som alle andre kriger, stå i fare for å få mange kvinner og barn som ofre.
La meg først fortelle en annen historie: I artikkelen ’Rape, Racism and the Myth of the Black Rapist’ beskriver Angela Davis hvordan voldtekt har blitt brukt som et middel for å underkue svarte opp igjennom amerikansk historie. Samtidig som hvite menn voldtok svarte kvinner under påskudd av at de ikke var mennesker, ble mange svarte menn uskyldig dømt og lynsjet for å ha voldtatt hvite kvinner. Sommeren 1955 plystret 14-åringen Emmett Hill etter en kvinne på gaten i Mississippi. Hun ignorerte ham, og han fortsatte med seksuelle tilnærmelser. Kanskje skulle han vise at han, en svart gutt, hadde makt til å skremme og true en voksen hvit kvinne. Tre dager seinere ble han funnet sterk mishandlet og død i en elv. Drapet ble en viktig symbolsak for den svarte borgerrettskampen i USA.
De forskjellige analysene av årsakene og hendelsene i forkant av Emmett Hills død ble et emne for splittelse mellom den svarte og hvite delen av kvinnebevegelsen. I tillegg ble debatten om hvordan voldtekt skulle analyseres i lys av rase til et av de viktigste splittelsespunktene på venstresida i USA, gjennom hele etterkrigstida. Rasistene ville forsterke inntrykket av svarte menn som overgripere, mens de mannlige borgerrettighetslederne ville diskutere hvite kvinners oppførsel og ansvar, og mange av dem var heller ikke så interessert i å få feminismens søkelys på sin egen oppførsel. Mange hvite, også hvite feminister, la vekt på den seksuelle trakasseringen til Emmet Hill, sjøl om de tok avstand fra drapet. Mange svarte kvinner ønsket ikke å delta i kampen mot den seksualiserte volden, da de da ville bidra til å undertrykke sine egne. Dette på tross av at mange svarte kvinner selv har blitt voldtatt av svarte menn. Verken det ene eller det andre standpunktet er spesielt vanskelig å forstå, men vi hadde alle tjent på at splittelsen ikke oppsto. Å verne om ofrene for den seksualiserte volden og deres interesser og krav på oppreisning, står ikke i motsetning til å kjempe for de svartes rettigheter.
Jeg har tenkt mye på denne historien de siste ukene. Jeg sympatiserer med Wikileaks og tilhører dem som er sikker på at mer offentlig informasjon er et udiskutabelt gode. Men, og dette er et stort Men; jeg er nok ikke den eneste feministen som sitter og føler meg som en eneste stor salderingspost. For blant verdens blogger og kjendiser, er det nå minst to kampanjer som går parallelt. Den ene kampanjen heier på Avsløringen av sammenhengen mellom supermakten USA og verdens servile politikere og selskaper. Den andre er en hatkampanje mot svensk lovgiving mot seksuelle overgrep generelt, og personlige angrep på de to svenske kvinnene som har anmeldt Julian Assange, spesielt. Det er ikke alltid lett å klare å ha to tanker i hodet på en gang.