Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen den 2. august 2010
lød overskriften i ei dansk avis i begynnelsen av juli. Overskriften kom da den svenske regjeringen la fram evalueringsrapporten om virkningen av det svenske forbudet mot å kjøpe seksuelle tjenester, tolv år etter at det ble vedtatt. I Norge er det juli og fellesferie, men tausheten har likevel vært påtagelig. Liv Jessen, som i tolv år har fortalt det norske folk at den svenske loven ikke virker, er musestille. Inga Marta Torkelsen som i årevis raljerte i norske medier om den manglende svenske evalueringen, har ikke ytret et ord som jeg har klart å google fram. Mange flere burde vært nevnt, men ingen er glemt. Konklusjonen er i alle fall den at det her i landet er liten interesse for positive oppslag om virkningen av å kriminalisere horekunder.
Det er ikke slik at media ikke er opptatt av prostitusjon fordi om det er sommer og sol. De fleste norske aviser har fått med seg både den franske og svenske skandalen. I Frankrike er flere kjente og rike fotballspillere med landslagsspilleren Franck Ribery i spissen tiltalt for å ha kjøpt sex av en mindreårig. Saken har rullet og gått på forsidene av de franske avisene i lang tid, og spillerne har i løpet av måneden vært i gjentatte politiavhør. I Sverige publiserte Aftonbladet 10. juli påstander om at den tidligere arbeidsministeren Sven Otto Littorin hadde kjøpt sex sommeren 2006. Aftonbladet skrev at den overraskende avgangen hans som minister, skjedde 16 timer etter at avisen konfronterte han med spørsmål om å ha kjøpt seksuelle tjenester, noe han selv nektet. Siste nytt i den føljetongen er at Aftonbladet er anmeldt for grov ærekrenkelse. Sakene følges dag for dag. Ingen skal si at journalistene ikke følger med.
Når det gjelder evalueringen fra de svenske myndighetene er det mye å si. Konklusjonen er at prostitusjonen i Sverige, i motsetning til land det er naturlig å sammenlikne seg med, i hvert fall ikke har økt. I tillegg, sier rapporten, har loven motvirket organisert kriminalitet og trafficking. Forbudet har også hatt en normativ effekt. Det har skjedd en markert endring i synet på kjøp av seksuelle tjenester i løpet av den tiden sexkjøpsloven har fungert. I Sverige finnes nå en sterk støtte for forbudet, og det viser seg også at kriminaliseringen har hatt en avskrekkende effekt på kundene. I kjølvannet av utredningen er det kommet forslag om å utvide loven til å gjelde svenske menn i utlandet, slik den norske gjør, og å skjerpe strafferammene.
Et av punktene det blir lagt vekt på er at det er lite menneskehandel i Sverige, sammenliknet med for eksempel Norge og Danmark(i Norge går jeg ut fra at loven ikke har virket tilstrekkelig lenge til at vi kan se virkningen i konkrete tall ennå). Men den svenske evalueringen gir forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester æren for denne forskjellen. Antall personer som tilbyr seksuelle tjenester på internett er også større i Danmark og Norge, så det tyder på, sier rapporten, at det ikke har blitt flyttet mye prostitusjon fra gata til nett. Det er riktig at internettprostitusjon også har økt i Sverige, men prostitusjon på nett har økt i alle land, inkludert Nederland og Tyskland. Og økningen har vært mye større i resten av Skandinavia, enn i Sverige.
Vi ser det samme her i landet. På tross av mange oppslag om det motsatte, så har det norske markedet krympet. Gateprostitusjonen er de fleste dager minimal, i forhold til før loven kom. Den nye loven virker.
Debattene for eller mot kriminalisering av horekundene, har vært, og er, en kamp om definisjonsmakt. Jeg oppfatter det ikke som tilfeldig at norske medier dekker prostitusjonsskandaler i Frankrike og Sverige, men unnlater å omtale evalueringen som forteller at det å forby kjøp av mennesker faktisk virker. Mange vil ikke like denne oppsummeringen. Prostitusjon handler om kvinnesyn og samfunnsutvikling. Sverige har gjennom sin lov vist at samfunnet kan gripe inn og styre. Det er farlig kunnskap.