Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 20. september 2010
Sist uke ble det talt minst 30, svært unge, rumenske prostituerte på gatene i Oslo, skriver VG. De fleste av romfolket. I kjølvannet av dette hadde KrF og Frp utspill om at regjeringen har sviktet de prostituerte etter innføringen av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester, og begge partiene krever flere strakstiltak for å bekjempe menneskehandel. Det er ikke så ofte jeg er enig med forslag fra Frp, men det hender.
Den svenske evalueringen av sexkjøpsloven, som kom i juli, viste at forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester virker etter hensikten. Sverige, som innførte loven allerede i 1999, har i dag et av Europas minste markeder for prostitusjon og menneskehandel. Ingen tror at dette kommer av at svenske menn har mindre seksuelle lyster enn andre menn. Kriminaliseringen og en fortløpende samfunnsmessig debatt om prostitusjons innhold, har, i tillegg til politiets innsats, ført til en begrensning av omfanget av prostitusjon i Sverige. I juli ble det også lagt fram en norsk rapport fra Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA), som viser lovens normative effekt. Allerede etter halvannet års virkning, har folks holdninger til prostitusjon blitt mer negativ.
Antallet horekunder har altså gått kraftig ned, og folks holdninger har endret seg, og det er hovedhensikten med loven. Mindre etterspørsel, mindre marked. Men det er fremdeles svakheter ved prostitusjonspolitikken. Regjeringens eneste nysatsing på prostitusjonsomsorg er 10 mill til det lokale NAV kontoret på Grünerløkka, for at de skal hjelpe prostituerte til andre inntektskilder gjennom jobbtreningsprogrammer og kvalifiseringskurs.
Da har ikke politikere og hjelpeapparat tatt inn over seg hvor dypt skadelig prostitusjon faktisk er. Overgrep og vold blomstrer, undersøkelser viser at mange kommer ut av kjønnshandelen med varige skader, i tillegg til problemer med arbeidsevne, økonomi, det å være foreldre eller å knytte seg til partnere. De som ønsker seg ut av prostitusjonen må få bedre og mer langvarig oppfølgning enn de får i dag. Skadene er mange og traumene kan komme etter lang tid. Oppfølgingen må bygge på en erkjennelse av at en gjennom prostitusjon har vært utsatt for overgrep og dermed har krav på oppreising, i form av voldsoffererstatning og terapi. Ofre for trafficking må få tilbud om oppholdstillatelse i Norge eller oppfølging i hjemlandet dersom de ønsker å vende hjem.
At hjelpeapparatets oppfølging av de prostituerte er utilstrekkelig, henger i Norge til en viss grad sammen med at Pro Sentret, som på tross av at de er tilhengere av prostitusjon, fremdeles er nasjonalt kompetansesenter for prostitusjon. Det er ikke noen styrke at de som skal være pådrivere i dette arbeidet, ikke har noen målsetting om å få kvinner ut av prostitusjon, men det handler også om manglende politisk vilje fra de bevilgende myndigheter. Det er ingen hemmelighet at mesteparten av ledelsen i både Arbeiderpartiet og SV var sterkt imot lovendringen da denne ble vedtatt på landsmøtene. Ikke for å være amerikansk og begynne å spre konspirasjonsteorier, men den manglende oppfølgningen av loven, for eksempel gjennom opplysningskampanjer og effektive tiltak for å hjelpe kvinner ut av prostitusjon, minner mest om politisk sabotasje.
Et politisk flertall i Stortinget og et solid flertall av det norske folk er enige med kvinnebevegelsen i at det er horekundene som skaper etterspørsel etter prostituerte.
Forbud mot sexkjøp virker. Prostitusjonsmarkedet har i hovedstaden blitt halvert i løpet av 2009. Når lovens normskapende effekt får virket enda lengre, er det grunn til å tro at norske horekunder vil bli enda færre. Offentlige midler som i dag går til Pro Sentret og deres kampanje for å legalisere prostitusjon, bør kanaliseres over i nye hjelpetiltak som har som målsetting at ingen kvinner skal være til salgs.