Innlegg av Marielle Leraand, Anna Watson og Anne Kalvig i Klassekampen 15. oktober 2011
11. og 12. oktober har Klassekampen dobbeltsider med utgangspunkt i en påstand: "Tolv år etter "Fittstim" fortsetter kjønnskampen. Men nå drives den av individer, ikke av organisasjoner". Påstanden er falsk. Reell, feministisk kamp blir og har blitt drevet av kollektiv: innen organisert kvinnebevegelse, innen fagbevegelse, innen grasrota i politiske parti på venstresida. Det paradoksale er at venstresidas dagsavis de siste tiår har frontet og hausset opp individualisert feminisme, og tilsvarende usynliggjort kollektiv kvinnekamp. Dernest bruker de enkeltstående mediefeminister til å analysere situasjonen anno 2011, og undres stort sammen med dem. Bravo!
17. juni i år arrangerte Kvinnegruppa Ottar, i forbindelse med vårt 20-årsjubileum, en demonstrasjon mot Oslos 7 strippeklubber. Om lag 100 menn og kvinner gikk fra strippeklubb til strippeklubb, ropte slagord og sang, og tilsluttede organisasjoner holdt appeller ved hver og en strippeklubb. Det var inspirerende å se at så mange som 100 folk hadde ønske om å gjøre noe viktig kvinnepolitisk og aksjonistisk sammen. Dagbladet og NRK var der, vi ble intervjua og filma. Men hvor var de feministisk orienterte journalistene som kunne følge opp saken, analysere den, peke på historiske linjer i kampen mot porno- og prostitusjonsindustrien? Hvor var Marie Simonsen? Hvor var Hannah Helseth? Hvor var seniorforsker ved Universitetet i Oslo, Cathrine Holst? Hvor var Klassekampen? Hvorfor underkjenner Klassekampen den kvinnekampen som retter seg som et kollektiv mot porno- og prostitusjonsindustrien og menns vold mot kvinner?
Kvinnegruppa Ottar har ved Asta Beate Håland fast spaltist hver fjerde uke i Klassekampen. Catrine Holst hevder i avisa 11. oktober at: "Det er ikke så mange som kan ta debatten. Det er for eksempel symptomatisk at vi måtte vente til Marie Simonsen kom hjem fra ferie før vi fikk satt hendelsene 22.juli inn i et ordentlig feministisk perspektiv." Det var Asta B. Håland som i Klassekampen analyserte Anders Behring Breiviks manifest i et feministisk perspektiv, like etter 22.juli, og som siden ble gjentatt omtrent ordrett av Marie Simonsen, men uten referanse. Det hadde vært mulig for aviser eller NRK å ringe til Asta B. Håland og høre hva en talsperson for Kvinnegruppa Ottar mener om en så viktig, feministisk sak. Men mediene ventet heller til Marie Simonsen kom hjem fra ferie.
Hva gjør Klassekampen med våre utallige pressemeldinger, aksjoner, demonstrasjoner, markeringer, åpne møter, innbyggerinitiativ, bokutgivelser, feministisk kursing av bedrifter? Jo, de ignorerer stort sett det vi gjør, for så å servere en falsk tilstandsrapport tilpasset kampanjejournalistikken som har vært ført for individualistfeministene i samme avis! Dette er elendig journalistisk håndverk, og enda verre, en antisolidarisk og liberalismefremmende linje som er et brudd med den rolle og posisjon Klassekampen selv hevder å ha. Så spill ikke dumme og overraska over hvem som viser igjen i spaltene deres! Si høyt at dere forakter organisert kvinnekamp, eller endre linja!