Kronikk av Grete Jacobsen og Elin Knudsen i Rogalands Avis 7. juni 2011
Gateprostitusjon preger Stavanger by, og redaktør Sæbø skriver på lederplass 31. mai at nå gjenstår forbud av sexsalget for å få nedgang i prostitusjonsmarkedet. Det er bra at han er utålmodig med den nedrige handelen, det har Kvinnegruppa Ottar også vært i 25 år, så vi tar mot drahjelp, men ikke på Sæbøs premisser.
Sexkjøpsloven er uten effekt påstår han, selv om han ikke kan vite hvordan prostitusjonsmarkedet hadde vært uten den 2 år gamle loven. Bakteppe for lederen synes å være bøtelegging av 3 unge menn, der Sæbø hevder at “det er en blanding av høy promille og lett tilgjengelighet som får enkelte til å begå impulshandlinger”. Dette er ikke formildende eller en bevisstløs handling. Derimot dreier der seg om holdninger til kvinner og ulovligheter. Innvirkning på valg man foretar seg er også grad av normalitet i ulike kulturer. Det å kjøpe seg tilgang til kropper varierer således fra 10 % i Sverige til 70% Thailand!
Redaktør Sæbøs ønsker også å kriminalisere salg av sex. Ingen land, som vi vet om, ser dette som løsning, for det innebærer å sidestille overgriper og offer. En slik politikk der “fristerinnen” i praksis får skylden, ville ført til bøteleggingen eller fengsel i all hovedsak av kvinnene. Et annet poeng Sæbø framfører er at dette kan få bukt med menneskehandelen. Er det mulig å tro at profitørenes atferd endres om “varen” deres bøtelegges? Det betyr nok heller at bakmenn får varig overtak på kvinnene. Således har de ingen skrupler med fortsatt slavehold for de blir uansett ikke rammet av bøtene.
Prostitusjon er ødeleggende for alle samfunn, like fullt skjer tilstrømningen av fattige kvinner til vest Europa hvor menn har råd til å kjøpe dem. Sverige, Norge og Island har forbudt sexkjøp, og det har utvilsomt hatt virkning i forhold til nabolandene. I Danmark, Irland, Storbritannia og Frankrike arbeides det for et lovforbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Det handler om et voksende prostitusjonsmarked, og feministisk framvekst der kravet er at menn må ansvarlig gjøres. I Sverige og Danmark skjer det en bevegelse også blant menn som er opptatt av voldsmentaliteten, og det er vel slik at menn må snakke med menn. Konsekvensen av lederen til Sæbø er at fokuset igjen blir satt på kvinnene i dette markedet.
Det er kjent at utenlandske gateprostituerte er bundet av gjeld og halliker, og i tillegg har de ønske om å sende penger til familien sin. Dette er noe av forklaringen på den aggressive atferden deres. At bakmenn og halliker gjerne kjenner familien deres, gjør det vanskelig for dem å oppgi navn på disse som kunne blitt straffet. Bakmenn driver oftest storstilt kriminalitet innenfor en rekke områder, det minst risikable er helt klart menneskehandelen. Intensiv jakt på disse storprofittørene kunne hatt innvirkning på verdens slavehandel, men det synes ikke å være politisk vilje til å prioritere. Troen på det frie markedet er stor, og kvinner og barn har liten verdi globalt.
Vår tids slaveri med barn og kvinner foregår over alt i verden, tegnene i tiden har vært overtydelige i flere 10 år, men ikke vært så synlig her i vårt land. Fart på den problematikken i Norge ble det først da menn på byen fikk uønsket oppmerksomhet fra Nigerianske prostituerte. Vi skjønner at det er plagsomt med svært pågående kvinner som tilbyr seg, men er det ikke slik at de få sexkjøperne ødelegger for de mange menn på byen? Problemstillingen forbigås i stillhet, i forståelse eller likegyldighet. Egentlig er det flere kjøpere enn desperate selgere på sexmarkedet, så hvorfor får opprøret ikke utløp mot kjøperne i større grad?
Burde det ikke være grunn til undring når bakmenn ikke blir dømt, og at den 2 år gamle loven blir slapt fulgt opp av Justisminister Storberget og politi. Godt politiarbeider er som alltid “follow the money”.