Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 1. august 2011
De som mener at Europa er på vei til å bli omformet til Eurabia legger ofte skylden for dette på feminismen. Blant listen over klagemål får feminismen skylden for å gjøre menn svake, for for lave fødselstall (mens muslimene yngler som kaniner) og det hele kobles til et påstått forsvar mot islamistisk kvinneundertrykking.
Faktum er at fødselstallene i Europa er høyere i land med en sterk kvinnebevegelse enn i de landene der patriarkatet står sterkere. Jeg har ikke lest mye av manifestet til Anders Behring Breivik, men nok til at jeg skjønner hvorfor det for ham var logisk å ville angripe Gro Harlem Brundland. For i tillegg til å hate muslimer, innvandring og et multikulturelt samfunn, hater han kvinner, spesielt marxistfeminister. Når den store revolusjonen til den høyreekstreme kristenfundamentalismen er blitt gjennomført, skal patriarkatet gjeninnføres og kvinner igjen lære å kjenne sin plass, står det skrevet.
Etter min oppfatning ville de fleste fascister passe godt inn i land som Iran eller Saudi Arabia. Kvinnesynet har de felles, enten de er for Jihad eller er antijihad. Og derfor er feminisme ofte tema i de anonyme nettdebattene. Internettdebatter og redaktøransvar er i kjølvannet av terrorangrepene igjen i søkelyset. Det er ikke et øyeblikk for tidlig.
Mandag 25. juli rett før halv fire på ettermiddagen, lå det anonyme meldinger på kommentatorfeltet til dagbladet.no, der vi igjen kunne lese groteske anonyme innlegg fra den samme kloakken som har fostret Anders Behring Breivik. Jeg nøyer meg med å si at de anonyme avsenderne mente at Arbeiderpartiet og AUF kunne takke seg selv. Og da må vi jo lure på om redaktøren i Dagbladet, og andre bolde forsvarere for anonyme debattinnlegg, mener at traumatiserte overlevende på 15 år fra Utøya denne mandagen burde delta i nettdebatt med anonyme drittsekker, eller om Dagbladet ikke har noen som helst form for moral eller ansvar. Jeg vet det kom klager til avisen, og at redaksjonen da tydeligvis tok seg bryet med å lese innleggene, for fem minutter etterpå var kommentatorfeltet stengt.
Da elleve maskerte demonstranter gikk i tog på Grønland i forbindelse med Gyldendals publisering av karikaturtegningene hadde Aftenposten en poengtert leder, der de hevdet at det står i direkte motsetning til demokratiet å maskere seg i offentlige, politiske protester. Underlig nok har det ikke slått Aftenpostens redaksjon at nøyaktig det samme kan, og bør, sies om at Norges største avis velger å publisere innlegg fra mengder av maskerte debattanter.
Internett blir av mange sett på som hevet over regulering og lov, der ethvert inngrep blir betraktet som et utidig inngrep i individets frihet. Nettet blir da et ville vesten, de som befant seg der måtte ta sine forhåndsregler, ha våpen i sidehylsteret og hånden på avtrekkeren (det var en fordel å være mann). Det var ingen fungerende lov, for det fantes ikke en sterk nok makt til å håndheve den. Voldelige og hatefulle kriminelle bander trives godt under slike lovløse forhold, mens vi andre blir fratatt vår frihet. At reguleringer av alle disse anonyme hatytringene skulle innebære et inngrep i individets ytringsfrihet blir som å tro at ytringsfrihet ikke fantes før internett oppsto. Verdensveven blir nærmest forklart som noe metafysisk, løsrevet fra vår virkelige, fysiske papirtrykkende verden. Internettavisene er offentlige fram til kommentarfeltet, der overtar en anonym mobb med hets og hyl, uten at noen kan stille dem ansvarlige for dette – for vi vet ikke hvem de er.
Det blir gjerne sagt at det er vanskelig å sette grenser for vår behandling av hverandre og debattene på nett. Jeg medgir gjerne at det er vanskelig. Det er vanskelig å i det hele tatt innføre et lovverk i verden, bestemme seg for hvor grensene skal gå. Men at det er vanskelig å finne og sette grenser betyr ikke at det ikke lar seg gjøre, og at det ikke må gjøres. Grensen jeg foreslår er ikke at vi slutter å diskutere. Jeg foreslår at vi behandler offentligheten som om den er nettopp det. Om man ønsker å meddele noe, får man stå for det man har sagt. Med fullt navn, slik at alle forkjempere for ulike standpunkt kan bli gjenkjent foran sine medborgere. Hvis man ønsker å predikere hat, hets og rasisme, kan vi forlange ansvar for ytringene. Troll sprekker i lyset, har vi lært, men i de anonyme nettdebattene hersker bare mørket.