Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 29. august 2011
Jeg har brukt tid på å lese gjennom mine egne artikler fra de siste årene, for å huske alle gangene jeg eller vi har følt behov for å svare på angrep fra Hege Storhaug og Human Rights Service. Det er ikke få ganger at Storhaug har vært på forsidene av avisene for å beskylde kvinnebevegelsen for å være medskyldige i alt fra æresdrap i Sverige til kjønnslemlestelse og undertrykking av innvandrerjenter i patriarkalske muslimske innvandrerfamilier. Vi har gang på gang forklart og forsvart oss. Vi har gang på gang forklart at kvinneundertrykkingen er internasjonal og multikulturell. At vi også arbeider med disse spørsmålene i våre egne organisasjoner, gjennom kurs og 8. mars-arbeid. Det har vært et fåfengt strev, argumentene har falt på steingrunn.
Human Rights Service har fortsatt å mane fram skrekkscenarioer om et Europa som snart er overtatt av fanatiske muslimer som yngler som kaniner, og som bare venter på å overta våre samfunn, undertrykke våre rettigheter og innføre sharialov med hijabpåbud for oss alle. Storhaug framstiller oss, i motsetning til dem, som frie individer, som fullt ut slutter opp om likestilling mellom kvinner og menn, ytringsfrihet og demokrati. Og hun maner oss til kamp: Der det gjelder å redde våre verdier, vår frihet, ja kort sagt hele vår sivilisasjon. Storhaug har gitt kvinnebevegelsen mye av skylda for tingenes begredelige tilstand i de muslimske miljøene, og hun har utropt Siv Jensen som Norges eneste sanne feminist.
Årsaken til at vi ikke har overbevist Storhaug om å rette skytset mot andre fiender har vi også trodd vi har forstått. Tross alt er det levebrødet (Human Rights Service får millionstøtte fra det offentlige) til Hege Storhaug og Rita Karlsen å utnytte og skrive om tragiske muslimske kvinneskjebner. Vi har trodd at engasjementet var ekte, at det som drev henne, var en ekte indignasjon over hvordan norskpakistanske jenter ofte lever med sterke begrensninger i sin livsutfoldelse, og at mange minoritetskvinner blir utsatt for tvang og vold. Det finnes statistikk over dette, og det er et problem at mange innvandrergrupperinger ikke aksepterer den offisielle norske likestillingspolitikken, at de har andre regler for guttene enn for jentene i familien. Ut fra deres virke og ideologi, kan det virke logisk av Hege Storhaug å utrope Siv Jensen som Norges eneste sanne feminist. Med all sin islamofobi har vi i alle fall trodd at Storhaug mente det godt da hun skreiv boka ” Størst av alt er friheten”.
Men så kommer det altså opp at Human Rights Service de siste årene ikke bare har nøyd seg med å ansette reaksjonære Jens Tomas Anfindsen fra honestthinking.no som rådgiver. Hege Storhaug har også samarbeidet med Patrick Buchanan, som i boka The Death of the West skriver, “the rise of feminism spells the death of the nation and the end of the West.” Og for å feie all tvil av banen om hva dette er: Storhaug og Karlsen har også møtt Fjordman, alias Peder Nøstevold Jensen, og han er en ekte reinspikka fascist med det kvinnesynet som hører med. Når bare nyfascistene får orden på saker og ting, ifølge Peder Jensen, så skal kvinnene igjen få kjenne sin plass, som underordnet mannen og del av hans eiendom. Da skal den rene nasjonen marsjere i korporativ ånd mot lyset og framtiden, og alle urene elementer som ikke går i takt, som feminister og kulturmarxister, skal fjernes. Vi har hørt det før, og for mennesker som er for menneskerettigheter, likestilling og mangfold går det ilinger nedover ryggraden av mindre. I fascistenes ideologi har individet liten verdi og menneskeverdet ingen.
Storhaug driver for tiden med aktiv brannslukking, og var raskt ute for å si at hun og Rita Karlsen bare hadde truffet Fjordman en gang i 2003 og ikke likte han noe særlig. Dette viste seg å ikke være sant. Ettersom pseudonymet Fjordman ikke oppsto før 2005, må møtet mellom Storhaug, Karlsen og Nøstevold Jensen ha funnet sted seinere i tillegg har Storhaug deltatt på et internettmøte med Fjordmann i 2008. Men det er egentlig ikke det store spørsmålet. Det store spørsmålet til en organisasjon som sier de er for menneskerettigheter og sier de tror på likeverd mellom kjønnene, er hvordan det kan ha seg at de i det hele tatt har møter og felles arenaer med fascister? Human right service må jo ha lest hva Fjordmann hadde skrevet om feminismen spesielt og kvinner generelt før de gikk i møte med ham? Hvilken interesse hadde Storhaug og Karlsen i det hele tatt av å møtes? Eller er det bare løgn? Denne opptattheten av kvinneundertrykkingen av muslimske kvinner? Er kampen mot innvandringen og Eurabia det som virkelig gjelder? Det kan se slik ut. Løgnen er stor.
Store ord flyr forbi [tilsvar til Storhaugs motinnlegg, med retting av faktafeil i kronikk]
Hege Storhaug skriver i sitt svar til meg 1. september at ” Vi jobber ikke med ideologi, men med analyse…, og fortsetter med en lang oppramsing av rapporter fra Human Rights Service. I min verden jobber alle ut fra et ståsted – en ideologi – enten denne er detaljert utformet eller mer spontan, bevisst eller ubevisst. Mitt bilde av HSR er dannet ut fra utspill og opptreden i pressen, i tillegg til at jeg har lest boka ”Men størst av alt er friheten”. HSR har i årevis plassert seg på et ideologisk grunnlag med anti-muslimsk og konspiratorisk karakter, med vektlegging av kvinne- og demokratifiendtlighet i muslimske samfunn og med en argumentasjon som ligger tett opp til den omstridte bloggeren Fjordman, om en trussel fra muslimsk hold som må aktivt bekjempes.
Jeg vil si at HSR har en konsistent ideologi og befinner seg langt ute på høyresiden politisk. Men det er et langt stykke fra å være høyrevridd til å være fascist, eller til å søke samvær med fascister. Og det var det kronikken min handlet om, og det var det som var mitt store spørsmål. Hvorfor hadde Hege Storhaug og Rita Karlsen interesse av å møte Fjordman i utgangspunktet? De er begge to lesekyndige, og må ha visst at Fjordman forfekter et fascistisk menneske- og kvinnesyn før de gikk i møte med ham.
Men interessen for anti-feministiske muslimhatere stopper ikke der. Høsten 2007 publiserte HRS artikkelserie om Eurabia, skrevet av Jens Tomas Anfindsen, og med linker til Fjordman. Den samme artikkelserien ble på nytt publisert våren 2008. HRS postet også et intervju med Bat Ye'or om Eurabia - på tross av at organisasjonen hevder de verken har lest hennes bøker, eller støtter hennes teori om Eurabia.
Jeg har tydeligvis gått meg vill i googlingen på internett og forvekslet den ene brunstripede katten med den andre. Det var altså ikke Patrick Buchanan Hege Storhaug samarbeidet med, som hun ganske riktig arresterer meg på, men Bruce Bawer (det er sikkert kjempestor forskjell på disse to, men i forhold til mitt tema er de nokså like: sjøl om den ene er homofob og den andre homoaktivist, er de begge opphengt i den muslimske fare, for å formulere meg forsiktig). Jeg beklager forvekslingen, mest fordi det gir Hege Storhaug en mulighet til å vri seg unna spørsmålet mitt, for hun farer veldig lett over det i sitt ellers ordrike svar. For spørsmålet står fast: hvordan er det mulig for en organisasjon med humanist i navnet, og etter eget utsagn feminist i gavnet, å ha møter med fascister og kvinnehatere?