Kronikk i Rogalands Avis av Grete Jacobsen, 11. oktober 2012
Voldtekt er et samfunnsproblem som i prinsippet rammer alle kvinner, og det er ikke minst et hinder for likestilling mellom kjønnene. Det skjer en urett mot kvinner om aspektet makt versus avmakt ikke vektlegges. For det som skiller voldtekt fra andre forbrytelser, er at offeret i praksis blir tiltalt. Det gjør at forsvinnende få anmelder voldtekt, og at svært få påstander om overgrep havner i retten.
Kvinner vet at voldtekt kan skje, og det rammer kvinner som ikke selv har vært utsatt for overgrep. Frykt for seksualisert vold begrenser bevegelsesfrihet og påminner kvinnen om deres sårbarhet og om muligheten for at fysisk vold kan bli brukt.
Det anslås at mellom 8000 og 16 000 personer utsettes for voldtekt eller voldtektsforsøk hvert år, og at vel 10 prosent av voldtektene blir anmeldt til politiet, men andel anmeldelser øker, og det er bra. Ifølge en rapport fra riksadvokaten fra 2007 ble 84 % av anmeldelsene henlagt. Mens de fleste voldtektsanmeldelser fortsatt blir henlagt, går kvinnene gjennom en lang og tung prosess uten at det skjer noe med saken deres.
Årsaker til henleggelsen: 1; bevisets stilling, 2; at hendelsen ikke tilfredsstiller lovens definisjon av voldtekt og 3; at gjerningspersonen ikke er kjent. En forsker viser til kilder i politiet som sier at de henlegger voldtektsanmeldelser fordi de frykter at saken ikke vil bli trodd av en fordomsfull jury. Dette gjelder særlig i saker med innslag av rus, og der fornærmede og tiltalte kjenner hverandre. 12 prosent av anmeldelsene fører til fellende dom. Rettssikkerheten er svært godt ivaretatt for menn, der «tvilen kommer tiltalte til gode». Sannsynligheten for å måtte stå strafferettslig til rette for voldtekt er altså forsvinnende liten.
Når saken kommer opp for retten kan kvinnen risikere å møte en fordomsfull jury, derfor spørs det om det ikke skal gjøres noe med juryordningen i slike saker. En gjennomgang av voldtektssaker i rettsapparatet viser at myter og oppfatninger om voldtekt og seksualmoral får betydning for utfallet av straffesakene. Det er forskningsmessig dokumentert at noen jurymedlemmer har kjønnsstereotype forestillinger om hvordan et «ekte offer» skal oppføre seg og hvordan en «ekte overgriper» skal se ut. Troverdighetsvurdering av mistenktes og offerets forklaring står sentralt i en rettssak.
En illustrasjon av holdninger og normer en jury kan ha etter min mening, er en svensk undersøkelse som viser at ungdommer har vansker med å definere voldtekt. For som de sier: Om et nei sies svakt, gutten eller jenta fulle, jenta forelsket i gutten eller jenta oppfattes som «hore» og gutten oppfattes som en «normal gutt», så spørs det om det egentlig er voldtekt. I utgangspunktet var ungdommene enig i at skillet mellom voldtekt og frivillig seksuell omgang er at sex uten samtykke er å regne som voldtekt.
Opp gjennom de siste årene er det politikere som har misbrukt sin posisjon, der Søvik saken kanskje er den mest omtalte, men han ble ikke dømt i forhold til straffelovens §193: «Den som skaffer seg selv eller annen seksuell omgang ved misbruk av stilling, avhengighetsforhold eller tillitsforhold straffes med fengsel i inntil 6 år».
Ansvarlige politikerne er enige om henleggelsesratene i voldtektssaker er bekymringsfull høy. Det er nødvendig med flere tiltak for å styrke voldtektsofrenes stilling generelt. Da må de etter min mening instruere politi og påtalemyndighetene til å ta i bruk paragraf §193 slik at reell ulikeverdighet mellom partene kommet tydeligere fram, og at fokuset på offeret blir mindre. Denne paragrafen kan sikre at en vurdering av makt vs. avmakt perspektivet behandles grundig før en eventuell henleggelse og under en rettssak. For saken er den at overgriperen vanligvis ikke nekter for at seksuell omgang, men hevder det var frivillig, mens offer da skal bevise at hun ble tvunget til det. Hvordan bevise grov integritetskrenkelse om en ikke da er skamslått?
Samfunnsmessig har det stor betydning at langt flere voldteksoffere makter en anmeldelse, og da må politiet prioritere opp etterforskningen for å få ned den helt urimelig lange tiden de bruker per i dag. Om tidsbruken skyldes at pålagte kompetansehevende tiltak er kommet for kort i forhold til vurdering av voldtektssaker, må politijurister og statsadvokater kurses umiddelbart!