Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen, 16. juli 2012
”At kvinners sykefravær er nesten dobbelt så høyt som menns, er ofte blitt forklart med at kvinner har spesielt belastende yrker. Det som er påfallende, er at det ikke er i typiske kvinneyrker kvinner sykmelder seg mer. Dette gjelder også kvinner som er akademikere eller yrkessjåfører. Forskningen gir ikke klare svar på kjønnsforskjellene, men i tillegg til forklaringer om omsorgsoppgaver og dobbeltarbeid pekes det på at kvinner har løsere tilknytning til jobben enn menn,” sa arbeidsminister Hanne Bjurstrøm til Dagbladet 3. juli. Før hun la til at kvinner sviktet velferdsstaten ved å arbeide deltid og være for mye syke. I etterkant har SVs Karin Andersen og Gerd Kristensen i LO forsøkt å forklare ministeren om tunge tak og et hardt belastende arbeidsmiljø, i tillegg til dårlig betalte jobber. I skrivende stund er Vigdis Giltun fra Frp i avisa og sier at kvinners høye sykefravær nok kan forklares med at vi har mensen! Og Hanne Bjurstrøm har lite lært, hun kontrer med at de som er for mye syke også er kvinner som har sluttet å ha mensen. Som en av mine venner på Facebook oppsummerte de forskjellige utspillene: Jeg håper sommeren blir kort.
Jeg skal gi Bjurstrøm et poeng, men det er veldig lite, og dessuten klandrer hun ofrene. For det at mange kvinner har et løsere forhold til arbeidsmarkedet enn menn, hvis det er slik, kan jo ha sammenheng med at kvinners arbeid ikke har samme verdi eller teller like mye som menns. Mangel på barnehageplass og rettferdig deling av hus- og omsorgsarbeid, har gjort lønnet arbeid til en av mange prioriteringer for de fleste kvinner over 40. En blir løsere tilknyttet arbeidsmarkedet av slikt.
Å avfeie dobbeltarbeid og hovedansvar for familien som en viktig årsak til sykefravær, som Hanne Bjurstrøm gjør, nærmest i en liten bisetning, viser virkelig dårlig innsikt. For å ha hovedansvar for familien er så mye, mye mer enn å hente i barnehagen og være hjemme med barn med ørebetennelse. Det er å måtte være innlagt på sykehus med langtidssyke eller pleietrengende barn, det er å besøke tanter og onkler. Det er å ta ansvar for foreldre, som i tillegg til å være gamle og syke, også kan være krevende. For foreldrene er vokst opp i en annen tid, og mens de gjerne har full forståelse for at sønnene ikke kan sitte og holde i handa dagen lang, så er forventningene til døtrene gjerne noen helt andre.
Jeg la merke til at da regjeringen endelig kom med en tiltaksplan mot voldtekt, så stilte det fire kvinnelige statsråder, og ingen mannlige, på pressekonferansen. Jeg skal ikke behandle voldtektsmeldingen nå, men har den siste uka tenkt at det kanskje burde vært hele fem kvinnelige statsråder. Det kan hende det hadde vært en god ide om Hanne Bjurstrøm også hadde vært med på å reflektere over voldtektssituasjon og omfang. Jeg mener, ettersom hun er så bekymret over sykemeldingstallene til kvinner. For eksempel – dersom voldtektsutvalgets anslag om opp til 16 000 voldtekter årlig er noenlunde korrekte – vil jeg tro det er mye sykemeldinger knyttet til dette. Både umiddelbart, altså i etterkant av voldtekten, men også i det lange løp. Som de fleste vet, så fører traumatiske opplevelser gjerne til langtidsvirkninger. For ikke å snakke om alle de skambankte kvinner, hvor mange det er kan vi bare gjette oss til, men antallet er høyt, vi ser bare toppen av isberget i tallene fra landets krisesenter. Men vold rammer mange kvinner, og noen av virkningene kan ses på sykemeldingsstatistikkene. Både på kort og lang sikt. Gro Harlem Brundland formulerte i sin tid at alt henger sammen med alt, men den innsikten ser ikke ut til å prege høyttenkningen til Bjurstrøm.
Å være i en underordnet posisjon med lite råderett over eget liv og arbeid gir dårligere helse. Forskjellen på helsetilstanden på østkanten og vestkanten kan ikke bare forklares med moralske fordømmelser over hvordan de mindre bemidlede lever sine liv – med usunn mat, røyk og lite trening. Noe av forskjellen kan bare forklares ut fra at en blir syk av å være undertrykt. Valgene blir av den enkelte gjerne oppfattet som individuelle, men blir det mange nok av disse som går i samme retning, kalles det struktur. Og for arbeidsministeren får vi håpe på snarlig bedring. I tillegg til å løpe Statoils ærend med å sette oljearbeiderne på plass med tvungen lønnsnemnd, har hun gjennom sine uttalelser vist at hun heller ikke har innsikt i hvordan arbeidsliv og dagligliv fungerer blant hovedtyngden av sine velgere.