Kronikk av Ane Stø og Anne Kalvig i Klassekampen 7. mars 2012
Siden 2009 har Norge hatt et ensidig forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Norge har med denne loven tatt stilling til kjøp og salg av mennesker, samfunnet vurderer prostitusjon som et overgrep begått mot de som av ulike årsaker er nødt til å prostituere seg. Feminister og humanister i andre land ser nå til Sverige, Island og Norge for å få drahjelp til å endre lovene i eget land, og både i Danmark, Frankrike og Storbritannia er det realistisk å få gjennomslag for ”den skandinaviske modellen” innen kort tid.
En aktør som ikke er synlig glad for dette er Pro Sentret, Oslo kommunes hjelpetiltak for kvinner i prostitusjon og nasjonalt kompetansesenter på prostitusjon. Pro Sentret har siden oppstarten i på 80-tallet arbeidet for å spre budskapet om at prostitusjon er et valg som skal respekteres. De vil sikre det de helst omtaler som ”sexarbeidere”s rettigheter og bryte ned myter og fordommer mot prostitusjon – det vil si, normalisere prostitusjon. Denne agendaen har Pro Sentret realisert gjennom ulike kampanjer, reklamemateriell, utallige framlegg på konferanser og i andre offentlige sammenhenger, også rettet mot skoler, gjennom konkret samarbeid med pro-prostitusjonslobbyen i Europa og gjennom lobbyvirksomhet rettet mot aktører innen norsk politikk og organisasjonsliv. Pro Sentret intensiverte sin innsats til prostitusjonens fremme i tida før sexkjøpsloven ble endelig vedtatt, og fikk drahjelp bl.a. av Amnesty Norge, som erklærte at prostitusjon er et frivillig valg og ikke del av menns vold mot kvinner (Patricia Katee i Dagsnytt 18 13.10.04).
Likevel greide ikke Pro Senteret å forhindre at kvinnebevegelsen, fagbevegelsen og grasrota innen parti til venstre og i sentrum til slutt fikk gjennomslag for forståelsen av at prostitusjon er uforenelig med menneskets rett til verd og verdighet, og at å kjøpe seg tilgang til andres kropper er vold, i tråd med FNs forståelse. Norske myndigheter forpliktet seg til å realisere lovens intensjon om arbeid for holdningsendring i befolkningen (forebygge menns etterspørsel etter prostitusjon), hindre rekruttering til prostitusjon og iverksette effektive tiltak for å få kvinner og menn ut av prostitusjon. Når dette i liten grad har skjedd, skyldes det unnfallenhet og ansvarsfraskrivelse hos politikerne og et hjelpeapparat med Pro Sentret som ledestjerne, som nekter å bidra til å realisere lovens menneskerettslige, kvinnepolitisk viktige forståelse av at kvinners kropp ikke er en vare i et likestilt samfunn. Pro Sentret motarbeider nasjonal lovgivning og grunnlagsforståelsen for denne i sin rolle som nasjonalt kompetansesenter.
Det ville, med utgangspunkt i det ovenstående, være logisk å karakterisere Pro Sentret som sekterisk. I debatten rundt Ottars demokratisk vedtatte 8. mars-parole: ”Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak – legg ned Pro Senteret”, er det derimot Ottar som blir kalt sekteriske, f.eks. i Klassekampen. Parolen har Ottar fremmet siden 2005. Den er verken ny eller et snedig forsøk på å splitte en kvinnebevegelse som knapt har giddet delta i arbeidet i 8.marskomiteen. Beskyldninger om at Ottar foretar sekteriske kupp når vi følger spillereglene i en komité der vi i alle år til en stor grad har dratt lasset, faller på sin egen urimelighet.
Vi har fått beskjed om å skamme oss fra en rekke mer eller mindre obskure aktører som vanligvis ikke engasjerer seg i kvinnepolitiske spørsmål. Men bør noen føle skam, er det alle aktørene innen kvinnebevegelsen, venstresida og Oslopressa som burde vite bedre, som burde huske lenger tilbake enn 2009, da man åpenbart hadde en dypere forståelse for prostitusjonsfeltets politiske karakter, og for viktigheten av at en offentlig, nasjonal aktør arbeider i tråd med lovverket, ikke i mot det. I stedet har man med fryd latt seg innhylle i den anti-Ottar-blodtåka som har ligget som et kvelende teppe på fornuft og innsikt de siste ukene. Man skal være rimelig omtåket for å lese parolens ”bedre hjelpetiltak” som et antisolidarisk ”ned med horene”.
Vi registrerer med overraskelse og skuffelse at Krisesentersekretariatets Tove Smaadahl går høyt ut og gjentar Pro Sentrets egenreklame samt fordømmelsen av Ottar. Noe har altså skjedd siden SU, RU, RV, Ottar, Kvinnefronten og Krisesentersekretariatet i 2004 fordømte Amnestys tildeling av menneskerettighetsprisen til Pro Senterets Liv Jessen, for ”hennes utrettelige arbeid for de prostituertes rettigheter i over 20 år”. Men hvorfor denne unisone omfavningen av det som ble oppfattet som en antifeministisk aktør? Pro Sentret har overhodet ikke endret linje! Vi forstår virkelig ikke hvorfor mange av dem som støttet kriminaliseringsloven er så såre fornøyd med situasjonen. Når både Rødt, Kvinnefronten og Krisesentersekretariatet har adoptert Pro Sentrets argumentasjon om at det å være mot dem er det samme som å være mot prostituerte, har det skjedd en politisk endring som vi må ta alvorlig. Støtter de fremdeles sexkjøpsloven, eller har de kjøpt Pro Sentrets retorikk om at prostitusjonsfenomenet er så komplisert at det ikke lar seg gjøre å forholde seg til det politisk? På det ekstraordinære parolevedtaksmøtet 05.03 tok man omkamp om den lovlig valgte parolen, som falt. Ny parole ble ”Bekjemp prostitusjon – bedre hjelpetiltak”, mot Pion, Pro Sentret og IS’ stemmer.
Vi hadde et håp om at arbeidet som førte fram til sexkjøpsloven i 2009, ville tilsi at intensjonen ved loven, føringene den gir og lovnadene i plandokument og taler, nå også skulle realiseres av folk som får betalt for å gjøre dette. Vi konstaterer at det ikke er bevilget vesentlig mer penger til å bekjempe prostitusjon og at Pro Sentret får fortsette å spre sin propaganda om at forbud mot kjøp av sex ikke virker. Det er sørgelig at et kobbel av rørende enige aktører uten dyptloddende kunnskap ber oss om å holde kjeft om dette kritikkverdige forholdet. Det akter vi ikke å gjøre. Vi fortsetter arbeidet på egne premisser, med våre nasjonale, nordiske og internasjonale samarbeidspartnere, og ønsker lykke til med oppvåkningen og rekonvalesensen til dere andre.