Kronikk av Asta Håland i Klassekampen 7. januar 2013.
Det indiske opprøret mot landets patriarkat er i gang.
Den arabiske våren startet i Tunis 17. desember 2010, da en mann satte fyr på seg selv fordi han ble trakassert av politiet og fratatt det lille levebrødet han hadde. Det indiske opprøret startet 16. desember 2012 da en indisk kvinne på 23 år ble voldtatt av seks menn og deretter drept.
Opprøret er kraftfullt. Statsminister Manmohan Singh sier han er lei seg, Sonia Gandhi, lederen av det herskende Kongresspartiet, sier hun forstår folkets raseri. FNs generalsekretær Ban Ki-moon har oppfordret den indiske regjeringen til å ta kvinners sikkerhet på alvor, og sier India trenger reformer både for å forhindre menns overgrep og for å få overgripere dømt.
Kvinnen har i India fått kallenavnet Damini, som betyr lyn på Hindi. Hun hadde vært på kino med kjæresten, og ble voldtatt og torturert i en slik grad at hun etter fjorten dager døde på sykehus i Singapore etter at de forgjeves hadde prøvd å redde henne med organtransplantasjon. Seks menn er arrestert, inkludert sjåføren.
Dødsfallet har ført mange hundre tusen protesterende indere ut i gatene. Rasende kvinner og menn som krever et oppgjør med politisk, juridisk og kulturell praksis. Som forlanger tiltak mot menns vold mot kvinner. Aktivister som på tross av myndighetenes demonstrasjonsforbud, tåregass, pepperspray og batonger fortsetter med uforminsket styrke.
Og årsaken eller årsakene til opprøret vet vi alleen god del om, men virkeligheten blir fortiet og bagatellisert. Ikke bare av indiske myndigheter og vestlige lykkejegere på jakt etter surrogatbarn, men av oss alle. Raseriet dreier seg selvsagt om volden, den seksuelle trakasseringen, voldtektene.
Men det handler også om enkebrenning og den kjønnsselektive abortpraksisen. Det handler om at mange indiske kvinner ikke kan lese, og heller ikke sykle eller svømme. Om at kvinnelige medlemmer av menneskeslekten blir voldtatt, mishandlet og drept fordi de er født, fordi de føder jentebarn, fordi de er kvinner og fordi det passer seg sånn.
Som en indisk blogg jeg leste forklarte: «Blir det i et hinduistisk nabolag drept ei ku, vil det føre til store opptøyer. Blir det i et indisk nabolag drept et jentebarn, blir det ikke snakket om». Det har de siste tiårene blitt utryddet nærmere 50 millioner kvinner i India, og verden ser på. Det handler om patriarkat, og om styrken på patriarkatet. Og det handler også, heldigvis, om at de fleste mennesker ikke vil leve sånn. At de vil ha trygghet, rettferdighet, menneskerettigheter for alle og en rettsstat.
30. desember offentliggjorde indiske aviser tall som viser at kun 1 – én – voldtektsmann er dømt i New Delhi i løpet av 2012. I en by som i praksis har portforbud for kvinner etter klokka 19.00, og der ikke engang rådet om å ikke å gå alene gjelder. Kjæresten til den 23 år gamle kvinnen som ble voldtatt og mishandlet 16. desember, ligger fremdeles på sykehuset, alvorlig skadd.
Når imperialismen kommer trampende, enten det er i form av våpen eller en rovdyraktig globalisering og kapitalisme, forsterkes ofte det lokale patriarkatet. Selvforsvaret blir å holde fast på gamle tradisjoner, og helst forsterke dem. Vi ser det i Afrika, der polygami (for menn) blir regnet som lokal kultur. Vi ser det i Pakistan og Afghanistan der jenteskoler blir bombet, og 14-årige jenter som blogger om jenters rett til å gå på skolen blir målskiver for Taliban.
Vi ser det i India, der en tradisjonell hard kvinneundertrykking gjennom tusenvis av år blir forsterket av pornokultur og moderne medisin til å bli et folkemord på kvinner, på engelsk kalt femicide. Og det skjer også i vårt land, vi har også kvinnemishandling, voldtekter, kvinnedrap, om enn i uendelig mindre skala.
Og til alle dere kvinner (og for den saks skyld menn), som tror det oppstår samfunnsforandringer dersom vi bare lirker, tilpasser oss og virker i det stille som om vi var en enig undergrunnsbevegelse: Det virker ikke, det har aldri virket. Skal en få til samfunnsendringer må en faktisk slåss!
Ære være alle heltene på gata i India.