Kronikk av Ane Aadland i Bergens Tidende 8. februar 2013
Jeg ble ikke sjokkert eller overrasket da jeg så den svenske dokumentaren ”Menn som netthater kvinner”. Det var ingenting der jeg ikke hadde lest før, hørt på telefonen eller fått slengt i trynet på bussen. Eller jo: Det er ikke helt sant at jeg ikke ble overrasket. Jeg ble overrasket over alle de – også i media – som med stor patos reagerer med sjokk og vantro over hva kvinner som deltar i offentligheten utsettes for. Vi har riktignok hatt tilløp til diskusjon om trakassering av synlige kvinner tidligere, men det har alltid vært små blaff. Kvinner som blir trakassert og truet blir sett på som et kvinneproblem, og ikke et samfunnsproblem som handler om demokrati og ytringsfrihet. Det er forøvrig heller ikke noe nytt. Det er jo bare å se på hvordan de som kjempet for kvinnelig stemmerett ble omtalt i norske aviser for 100 år siden.
Med jevne mellomrom kommer diskusjonen om kvinner i media opp. Gang på gang viser det seg at det er langt flere menn enn kvinner som figurerer i media, og hver gang klager journalister og mediefolk på at det er så vanskelig å få kvinner til å uttale seg, la seg intervjue og delta i debatter. Kvinnene må få bedre sjøltillit konkluderes det ofte med, de må bli flinkere til å stille opp og bruke kompetansen sin. For journalistene vil jo gjerne ha dem i spaltene sine, det er ikke det. Vi så det veldig tydelig da Roger Ingebrigtsen var anklaget for å ha utnyttet en tenåring i sitt eget parti. NRK arrangerte debatt, og det var menn i dress så langt øyet kunne se. Omtalen av den unge kvinnen, både i NRK-debatten og ellers i media, var ellers langt fra det vi vanligvis ser og hører i saker hvor noen tar belastningen med å varsle.
Men hva skjer egentlig når kvinner uttaler seg i media om aktuelle saker, tema de har greie på eller bringer til torgs politiske synspunkter? Sannsynligvis syns de det er stas å slippe til, er fornøyd med at de blir hørt og stolte over at meningene deres betyr noe. Men så var det ikke så enkelt likevel. Mange så den svenske dokumentaren ”Menn som netthater kvinner”, mange av oss vet hva som skjer. ”Fy faen, foreldrene dine må skamme seg over å ha satt noe så grusomt til verden” stod det om undertegnede på nettdebattsidene til en av Bergens aviser for et par år siden. ”Jeg skjønner godt at du er så sint, ingen vil jo ligge med noen som er så stygg som deg” stod det i en av de talløse sms-ene jeg har mottatt. Vis meg den dama som ikke et kvart sekund spør seg sjøl om det er verdt det.
Som mange av oss, er også norske avisredaktører opptatt av ny teknologi og mulighetene for informasjonsflyt som ligger i denne utviklingen – fra å lese aviser til å delta i ordskiftet på nettet. Mens leserbrev i avisene tidligere var en høytidelig affære, innledet med «Herr Redaktør» og undertegnet med både navn, poststed og helst tittel, gjør teknologien i dag det mulig for «Gausen» å poste følgende kommentar på BTs digitale debattarena på et øyeblikk: «er de rart di aksjonerer? Di fleste ser no heller dårlig ut og hadde aldri fått noen jobb der, er vel gjerne de og mangel på sex skjenereldt». Utviklingen skjer rasende fort – fortere enn noen etiske retningslinjer og varsomhetsplakater klarer å følge - og har tidvis ført til at nettsidene til landets største aviser har minnet om ville Vesten. I stedet for den kloke offentlige samtalen, har vi i stor grad fått trakassering og sjikane – framført av debattanter som ikke akkurat underskriver med postnummer og tittel.
Og, joda: Det har kanskje blitt marginalt bedre etter 22. juli, og flere medier har valgt å innføre innlogging med fullt navn på nettdebattene sine. Redaktørene er sjølsagt opptatt av debatt skal være mulig, og ikke minst: De er opptatt av at denne debatten foregår i deres aviser. Å legge til rette for meningsutveksling og offentlige samtaler er en sentral del av medienes oppgave, og siden ytringsfrihet og interaktivitet er de viktigste honnørordene for en moderne redaktør, så er selvsagt muligheten som ligger i nettdebatt forførende. Forståelig nok: Leserne kan sitte i de tusen hjem, eller på bussen, og delta i et offentlig ordskifte om aktuelle saker. De kan synse på nettavisene, diskutere på facebook og komme med innspill til journalistene på twitter – dette er jo Framtida – og alle er med!
Men hva er egentlig å legge til rette for et godt offentlig ordskifte? Handler det bare om å ha de tekniske forutsetningene på plass, eller må man også ha en tanke bak? Å legge til rette for en demokratisk offentlighet, dreier seg ikke bare om å finne opp de tekniske løsningene som gjør det mulig å mene noe offentlig mens vi står på busstoppet. Det dreier seg like mye om å lage trygge rammer for at debatter kan foregå på en måte som gjør at folk kan delta i dem. Og så må vi spørre? Er det like viktig at anonyme debattanter som logger seg inn med dårlig skjulte pseudonymer får slippe til, som at kvinner fra politiske organisasjoner, akademia og næringsliv kan uttale seg uten å bli utsatt for trusler og trakassering? Som Hanna Arendt engang sa: Det er lett å tro at mobben er folket.
Sist en tenåring uttalte seg på Kvinnegruppa Ottars vegne i media var i november 2009, og vi har ingen planer om å sende tenåringene i avisa med det første. Vi er ikke spesielt sarte i Kvinnegruppa Ottar, men da innså vi at vi faktisk ikke kunne utsette tenåringer for det som følger med et avisoppslag, rett og slett fordi det er for brutalt her ute. Dermed er ikke dette bare et demokratisk problem som rammer de synlige kvinner, det fratar i spesielt stor grad unge jenters ytringsfrihet. Skal vi fortsatt kalle dette et kvinneproblem?
Selv om vi flere ganger har skrevet og uttalt oss om trakassering og trusler mot feminister i offentligheten, er det noe jeg vegrer meg mot. Ikke bare fordi jeg ikke vil beskyldes for å sutre, spille på offerrolle og ikke tåle støyten. Men også fordi det er å gjøre seg sårbar. Jeg vil ikke at de som skriver fem håndskrevne sider om hvor ond og stygg jeg er før de sirlig skriver adressen min på konvolutten, skal tro at det virker. Men jeg tilhører en organisasjon, et kollektiv. Og da har man jo mulighet til å velge at det ikke virker, fordi man er en del av en flokk. Min innstilling etter mange år som organisert og synlig feminist, er at alt hatet forteller meg at det arbeidet jeg gjør er både viktig og riktig. Ikke bare fordi trakasseringen viser vi har en lang vei å gå når det kommer til likestilling og likeverd her i landet. Men også fordi jeg har lest om hvordan de som kjempet fram den allmenne stemmeretten i dette landet for hundre år siden ble trakassert på åpen gate, truet og hengt ut av avisene som stygge. Det er jo ikke noe nytt dette. Men det er faktisk et demokratisk problem at kvinner ikke har samme muligheten til fritt å bruke stemmen sin som menn, selv 100 år etter.