Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 6. mai 2013
«Årlig anmeldes rundt 1000 voldtekter til politiet. Vi vet imidlertid at kun en mindre andel av de som utsettes oppsøker politiet og anmelder overgrepet. En viktig oppgave framover er derfor å bidra til at terskelen for å oppsøke politiet og hjelpeapparatet blir lavere», står det i innledningen til Handlingsplan mot voldtekt, som hele fire kvinnelige statsråder la fram i fjor.
Mange med meg ble glade da handlingsplanen endelig kom. Jeg leste den, men tydeligvis ikke godt nok. For inne i alle gode formuleringer og fine forslag er det noen djevelske detaljer jeg ikke fikk med meg. Den vanskeligste detaljen er at regjeringen foreslår å legge overgrepsmottakene for personer som er utsatt for seksuelle overgrep til spesialisthelsetjenesten på sykehus fra 2015.
De som ender på overgrepsmottakene etter mishandling er ofte også utsatt for seksuelle overgrep. Dermed har begge gruppene behov for døgnåpne tilbud. Voldtekts- eller overgrepsmottakene slik de fungerer i dag, trenger flere ressurser. Men de siste 20 til 30 årene er det bygd opp et landsdekkende fagmiljø med solid kompetanse, erfaring og kvalitet, og mottakene fungerer både for ofre for seksuelle overgrep, og ofre for generell mishandling.
Av 24 eksisterende mottak er bare sju knyttet til sykehus, resten er organisert som kommunale tilbud ved legevakten. Forslaget til Stortinget om å legge ned disse mottakene slår bena under utviklingen som er i gang. Tjenestene må bygges opp fra grunnen av, samtidig som eksisterende fagmiljø gravlegges. Tilbudet for de som er mishandlet er ikke godt nok i dag, i tillegg er det store mørketall. Blir de foreslåtte endringene gjennomført, blir det tilnærmet umulig å tilby dem noe som helst uten tilgang til overgrepsmottakenes beredskap, kompetanse og tid.
Fagmiljøene protesterer. Overlegene ved overgrepsmottaket i Oslo har skrevet brev til Stortinget, leserinnlegg i aviser, og vært på Dagsrevyen, men foreløpig preller kritikken av. Det dreier seg om penger, ressurser og tid, som alt annet i helsevesenet, og mishandlede kvinner har liten prestisje og koster penger. En akuttundersøkelse tar fort tre til fire timer, og krever ikke sjelden etterarbeid i tillegg. Mishandlingsofrene har også som regel flere fysiske skader, og mer komplekse skader og traumer enn voldtektsofrene. I tillegg kommer det ofte opp seksuelle overgrep i utredningsfasen også hos disse. Og så er det barnevern og sosialkontor, rettstekniske undersøkelser, DNA-tester og så videre, og så videre. Det er komplisert, ressurskrevende, og krever kunnskap.
Vi skulle jo kanskje tro at forslaget vil gi bedre tilbud til de voldtatte, nå når de skal tas imot på sykehus? Men heller ikke for dem blir det noen forbedring. I tillegg til at de eksisterende fagmiljøene raseres, og det dermed må bygges nye miljøer, tror jeg ingen ser for seg et eget apparat på sykehusene som kan tillate seg å prioritere voldtektsofre i flere timer, mens ventetiden på akuttmottaket er oppe i seks–sju timer, og hjerteinfarktene står i kø. Terskelen blir høyere, ikke lavere for utsatte til å oppsøke mottak.
I tillegg vet vi jo alle at det som legges inn under helseforetakene, har en lei tendens til å bli sentralisert. Å måtte reise i flere mil for å få foretatt medisinske og tekniske undersøkelser etter en voldtekt, vil ikke akkurat senke terskelen for å oppsøke mottakene.
Det private er politisk, erklærte den nye kvinnebevegelsen på syttitallet, og gikk inn i en offensiv kamp. For retten til egen kropp og seksualitet. For tilgang til alle yrker, for barnehager og utdanning. Samtidig som vi så konturene av de nye frie kvinnenes liv, så forskjellig fra våre mødres, ble overgrepene synlige. Incest, mishandling, voldtekt. Det var absolutt ikke nytt, men bevisstheten om dem ble til krav om at det skulle behandles samfunnsmessig. Kvinnebevegelsen kjempet fram krisesentre, incestsentre og voldtektsmottak.
Regjeringens stortingsmelding er et tilbakeslag for det akutte helsetilbudet til personer utsatt for vold og seksuelle overgrep. Hvis intensjonen er å bedre tilbudet, må kompetansen på vold og overgrep styrkes, ikke splittes, og dagens overgrepsmottak videreføres og prioriteres, ikke nedlegges.