Innlegg i Rogalands Avis 3. mai 2013 av Randi Mobæk
100 år etter innføringen av demokratiet i Norge finnes det fortsatt åpenbare urettferdigheter som kun skyldes kjønn. Kvinner med lik utdanning og arbeidsoppgaver som menn tjener systematisk mindre. Menn får 13,5 prosent mer i lønn kun for å være menn. Hvor er logikken og hvorfor får urettferdigheten fortsette?
Temaet har vært debattert i årevis, ja, nesten like lenge som kampen for kvinners stemmerett. Fagforeninger og kvinnebevegelse har krevd egen likelønnspott for kvinner for å fremme likeverdigheten. Regjering og de fleste politiske partier har uttrykt sympati for kravet. Regjeringen har til og med sagt at den skal gjøre noe med det, men etter syv år med rød grønn regjering har lønnsforskjellene kun blitt redusert med 1,5 prosent. Det er endringer i sneglefart og metoden med å overlate oppryddingen til partene i arbeidslivet er en fiasko. For Kommunenes Sentralforbund sa i 2010 nei til likelønnspott og LO krevde ikke potten. Dermed sørget de for å tappe kraften ut av kravet. Det hjalp ikke om andre kvinnedominerte foreninger og likelønnskommisjon tilrådet dette. Det har heller ikke hjulpet at Kvinnekomiteen i FN, som er satt til å overvåke FNs kvinnekonvensjon, gjentatte ganger har uttrykt bekymring for manglende likestilling i det norske arbeidsmarkedet, herunder lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Komiteen har oppfordret myndighetene til å utforme en politikk og konkrete mål som kan bidra til å eliminere verdsettingsdiskrimineringen av kvinner. Men null har skjedd.
Jeg kan med en gang slå fast at det handler IKKE om at Norge ikke har råd. I nasjonal transportplan blir det satt av hundrevis av milliarder til samferdsel. Norge skal kjøpe bombefly til 62 milliarder. Beholdningen til Oljefondet har, ifølge finansminister Johnsen, per januar 2013 en samlet verdi på 4152 milliarder kroner. Den norske stat gikk med 250 milliarder i overskudd i 2012, og så har vi ikke råd til 5 milliarder for å få rettet opp likelønnen? Tvert om, her trengs det statlige penger på bordet NÅ i en engangsbevilling.
Lønn for utført arbeid er den viktigste inntektskilden for de aller fleste i Norge. Lønnsutviklingen har derfor stor betydning for enkeltpersoners og husholdningers inntekt og levekår. Gjennomsnittlig månedslønn for alle lønnsmottakere var 39.600 kroner i 2012. Da er månedslønnen regnet ut fra hel stilling. Kvinner tjente i gjennomsnitt kroner 36.400 i måneden, mens menn tjente 42.100. Statistisk sentralbyrå forteller at kvinner hadde 86,5 prosent av menns lønn i 2012.
For å få med et ennå større bilde av urettferdigheten, må inntekter, formue og skattebelastning tas med i kjønnsregnskapet og ikke bare lønn. Foruten lønn fra arbeid så inngår blant annet kapitalinntekter og overføringer som bostøtte, barnetrygd, arbeidsledighetstrygd, pensjoner og sosialhjelp i det som til slutt blir en samlet inntekt fordelt på kjønnene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har samlet slike oversikter som viser at kvinners samlede inntekter utgjør nå 65 prosent av menn. Ja, du leste riktig – 65 prosent!
Når det gjelder formue, er kvinners bruttoformue nesten halvparten av menns, samtidig som de betaler omtrent det tilsvarende som menn i skatt. Forklaringen er at menn skriver eller får skrevet gjelden på seg og ikke på sin partner. Eller de bedriver annen skatteplanlegging. Derfor er det viktig at ligningsmyndighetene og kvinner selv sikrer at gjelden og fradragsposter blir fordelt rettferdig mellom seg og en partner og ikke at all gjeld skal føres på mannen! Vi i Ottar anbefalte at kvinner før innsendingen av selvangivelsen fikk registrert mesteparten av gjelden på seg og lot mannen betale for de daglige husholdningskostnadene. Ved et slikt grep vil noe av urettferdigheten bli rettet opp og gi mer lik beskatning.
Det er udemokratisk og krenkende at samfunnet verdsetter kvinnens arbeidsinnsats og bidrag lavere enn fra menn. Det er verken mangel på offentlig eller privat rikdom for å fjerne disse lønnsforskjellene og innføre en mer rettferdig lønns- og pensjonsordning. Det handler bare om politisk vilje.
Hvorfor skal kvinner alltid være de som blir dårligst prioritert og må vente på at opplagt urettferdighet blir fjernet? Hvor ble det av regjeringens handlingskraft? Det haster å få dette på plass for vi har dessverre liten tiltro til at en borgerlig regjering vil gjøre det enklere. Derfor håper vi at barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen merket seg alle de som gikk under hovedparolen om likelønn. Vi er mange som mener alvor og krever egen likelønnspott NÅ!