Gratulerer søstre - abortloven er 25 år

Artikkel i Klassekampen av Randi Mobæk, 26. juni 2003

Den 13. juni i 1978 fikk norske kvinner rett til sjøl å bestemme om og når vi vil ha barn. Med loven fikk vi råderetten over egen kropp og seksualitet. I anledning jubileet vil vi hedre dem som har bidratt å gi oss denne menneskerettigheten. Vi gjør det med å trekke fram historia bak kvinneseieren. I sin fulle grusomhet, en virkelighet kun de over 50 år kjenner til. Men disse kvinnene er oss, våre søstre, mødre og noen sine bestemødre. Med sine fortellinger er de vår nære historie. En historie med klare paralleller til dagens situasjon. Deretter vil jeg komme inn på utviklinga de siste 25 årene, der kampen for sjølbestemmelse er utvidet til å valg av prevensjonsmidler, abortmetode og ikke minst sjølbestemt seksualitet.

Del 1. Aldri mere strikkepinner - kloke koner vonde minner!
Vårt liv, vår kropp - fortsatt sjølbestemt abort.

Disse parolene oppsummerer en 70 år lang kamp for kvinners rett til å bestemme over egen kropp og liv. I boka Ikke send meg til en kone doktor! Fra tre års fengsel til selvbestemt abort, gir forfatteren Ellen Aanesen en fabelaktig skildring av kampen for abortloven. Jeg har tatt med noen utdrag fra boka, for å synliggjøre at formen og innholdet i anti- abortbevegelsens kampanje er skremmende lik i dag. Boka anbefales på det varmeste.

Aktørene

Det var tre aktører i abortkampen: kvinnene, legene og kirken. Kirken og den kristne fundamentalismen har vært kvinnenes viktigste motstander i kampen for sjølbestemt abort. Slik er det fortsatt i dag, enten de heter Børre Knudsen, Ludvig Nessa, Pro Vita, Aan/ Amathea, Kjell Magne Bondevik, Paven, den katolske kirke, George Bush med flere.

Ikke noe annet tema samler disse partene på samme måte som kontroll over kvinners fruktbarhet. Denne kontrollen er en sentral del av selve fundamentet for all religion. Og i abortsaken blir religioners makt utfordret.

I abortspørsmålet kolliderer to grunnleggende oppfatninger av fruktbarheten og livet: Livet som gitt av Gud eller Livet som gitt av kvinnen. Religionene er stort sett enige i dette og kristendommen kan stå som eksempel.

I følge Bibelen trengs ikke kvinnen for å skape et menneske. Det på stås at Herren skapte henne av Adams ribben, til tross for at livet blir til i kvinnens kropp - det er kvinnen som føder barn. Seksualiteten er fornektet og fruktbarheten framstilt som et forhold mellom herrer, der kvinnen framstår nærmest som et skadedyr. For i henhold til bibelen bidro Eva kun med synden. Hun åt av kunnskapens tre, og dro både Adam og hele menneskeslekten med seg i syndefallet.

Fornektelsen av kvinners seksualitet og fortielsen av vår fruktbarhet skjuler en voldsom frykt. Når kvinnen i forrige århundre sto fram og sa at hun ville råde over fruktbarheten og det påbegynte livet, satte hun seg i henhold til bibelens forestillinger i den allmektige Herrens sted. Hun gjorde seg allmektig på bekostning av Herren. Det var som å ta lokket av en trykkoker der frykten flommet over - frykten for den seksuelt aktive og fruktbare kvinnens ødeleggende kraft. En kraft som blir ansett som så sterk at den kan få hele verden til å gå til grunne.

Derfor fortsetter disse kreftene med å slåss mot kvinners rettigheter, mer enn for det fødte liv. Anti- abortbevegelsen bryr seg ikke om å forebygge uønskede graviditeter eller sikre småbarnsforeldre levelige kår. Deres prosjekt er å sikre mannemakta via religionen.

Starten

Den norske abortkampen startet i 1913 med et par avisomtaler av fosterfordrivelse. Den ene notisen forteller om en ung kvinne som dør etter illegal abort. Normalt ville hendelsen vært glemt etter noen dager, men denne gangen skjedde ikke det. Katti Anker Møller, brøt muren av taushet rundt abort. Med utgangspunkt i nettopp en slik sak skrev hun et avisinnlegg som skulle bli starten på tre generasjoners abortkamp. Etter datidens abortlovgivning, straffelovens paragraf 245, risikerte kvinnen tre års fengsel for rettstridig fosterfordrivelse. Den som hjalp til risikerte fengsel i minst to år, og fra seks år og inntil livstid dersom kvinnen omkom som følge av aborteringen. La oss spare kvinnenes liv, sa Katti Anker Møller. La oss oppheve straffen for legen slik at kvinnen kan oppsøke betryggende hjelp, foreslo hun.

Men det skulle legene ha seg frabedt. De ønsket ikke å ha noe med denne pasientgruppa å gjøre. De kjempet for kvinnens renhet og sedelighet i det hellige ekteskapet. En kvinne som hadde ligget med en mann utenom ekteskap fikk selv ta straffen for sin synd.

Katti Anker Møller gikk sammen med arbeiderpartikvinnene for å finne botemidler. Den 23. april 1924 åpnet de det aller første Mødrehygienekontoret i Kristiania. Mottoet var – Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men i full frivillighet og under vort eget ansvar. Her solgte de pessarer, sæddrepenede piller, kondomer, opplysningsbrosjyrer, spebarnstøy og omstendighetsforklær. Bak et skjermbrett sto en gynekologisk benk. Om formiddagen var det butikk. Om ettermiddagen kunne de gifte kvinnene komme og få hjelp til prevensjon.

Da Mødrehygienekontoret åpnet våknet prevensjonsmotstanderne, men de var for sene. Flere mødrehygienekontor var under etablering. Kontorene kunne gi prevensjon, men abortsøkende kvinner måtte de avvise. Sykehusene var stengt for de abortsøkende. Først etter at kvakksalverne hadde gjort sitt slapp kvinnen inn i sykehus. Den økende illegale abortvirksomheten ble etterhvert et problem for legene. Legenes oppgave var redusert til å reparere de verste skadene, lappe sammen ødelagte kjønnsorgan, føre journaler over stigende feberkurver og skrive ut dødsattester for de som døde av bukhinnebetennelse, blodforgiftning, blodpropp, forblødning. Bare ved Ullevål sykehus døde åtte kvinner etter illegal abort hvert år i 20-årene. De fleste som ble lagt inn med komplikasjoner etter abort kom fra arbeiderklassen, var gift og hadde barn fra før. Men de alvorligste skadene og de fleste dødsfallene forekom blant ugifte kvinner.

Kampen for kvinners rett til prevensjon og sikre abortmetoder var den gang, som i verden i dag både et kjønns og klassespørsmål. Kvinner fra borgerskapet kunne dra til England og kjøpe seg ut av elendigheta på trygt vis. Arbeiderkvinner og enslige hadde ikke råd. I dag reiser ungjenter fra Irland til England i samme ærend. I år 2003 mangler de fortsatt prevensjonsmidler og mulighet til å bestemme om og når de skal føde et barn. Så nære geografisk og kulturelt, så fjernt i levekår og god kvinnehelse.

Drakampen med legene og nazismen

Tilbake til 1929. Da gjorde lege Kristen Andersen ved Kristiansand kommunale sykehus abort til en sak for legestanden. Han ville ha slutt på kvakksalvervirksomheten, og foreslo en endring av § 245 slik at legen kunne få rett til å uføre abort av humanitære og sosiale årsaker. Det handlet ikke om kvinnens rettigheter denne gangen, men om legens rett til å innvilge abort.

Legeforeningen nedsatte en komité som utarbeidet et radikalt lovforslag. De foreslo en kommisjon som skulle ha myndighet til å innvilge abort på medisinske, humanitære og sosiale indikasjoner etter søknad fra legen. Mindretallet i komiteen, legen Tove Mohr, som var Katti Anker Møllers datter, gikk lenger. Hun mente at avgjørelsen om abort måtte ligge hos kvinnen selv. Tove Mohr foreslo full frihet for legen og ingen straff for kvinnen, kun straff for hjelperen, dersom han var ukyndig. "Saken vil med all fremskrittets rett seire," sa Tove Mohr. "Det er bare et tidspørsmål, men den som vil en utsettelse, er med å bære ansvaret på sine skuldre ved å øke den sum av hykleri, pengeutpressing, lidelse, sykdom og død, som allerede er stor nok på dette felt." Hun ble stående nesten alene, men mange kvinner støttet henne i all stillhet.

I og med at legene tok opp abortspørsmålet, ble abortsaken et offentlig problem. I 1934 satte Justisdepartementet ned en komite for å omarbeide straffelovens §245 og lage forslag til egen abortlov. Tove Mohr ble oppnevnt som komitémedlem. Dermed braket protestene løs. Abortstriden på 30-tallet falt sammen med den laveste befolkningstilveksten i landets historie. I Tyskland hadde Hitler skjerpet abortloven og startet en kampanje for å øke folketallet. Over 100 offentlige og halvoffentlige kontorer for seksualopplysning ble stengt.

Da komitéinnstillingen forelå i 1935, var slaget allerede tapt. Innstillingen ble aldri behandlet. Under krigen ble mødrehygienekontorene stengt av nazistene. Hele lageret av prevensjon og opplysningsskrifter ble brent.

Fakta på bordet

I 1950 åpnet Mødrehygienekontoret i Oslo landets første rådgivningstjeneste for abortsøkende kvinner. Fakta kom på bordet: 1/3 av kvinnene var ugifte, de var dårligst stilt og fikk flest avslag. Halvparten av dem bar ikke fram barnet. På 50-tallet ble det foretatt ca 3000 legale aborter og 7000-10 000 illegale hvert år. Tilsammenligning ble det i 1999 utført 14.990 aborter altså 5000 færre, ennå antall kvinner i fertil alder hadde økt.

I 1956 foreslo Straffelovrådet en ny abortlov. Hensikten var å demme opp for flommen av illegale aborter, uten å gi friere adgang til legal abort. Abort ble foreslått tillatt av medisinske, arvemessige samt sosiale årsaker og ved voldtekt. De ville beholde straffen for kvinner som tok illegal abort. I tillegg foreslo de å innføre abortnemnder, ikke for å hjelpe kvinnen, men for å støtte legen slik at presset fra de abortsøkende kvinner ble mindre.

Kristenfolket gikk offensivt ut mot å tillate abort på sosiale indikasjoner også. Arbeiderpartikvinnene var påfallende tause og stilte ingen klare krav. Abortsaken var en politisk belastning for Arbeiderpartiet. Og kvinnene det gjaldt var fremdeles kneblet til taushet gjennom straffelovens kriminalisering. Da den første abortloven endelig så dagens lys i 1959, var abort på sosiale indikasjoner utelatt. Den sentrale forbedringen for kvinner var strøket, mens abortnemnder var innført. Og kristenfolket var fornøyd.

Abortloven kom ikke til å svare til lovgivernes forventninger. Nemndene skulle komme til å bli et tveegget sverd for abortmotstanderne. Gjennom abortnemndene ble det for første gang mulig å få full innsikt i legenes abortpraksis. Professor Axel Strøm og lege Berthold Grünfeld kartla legenes arbeid i nemndene i detalj. Søkelyset ble satt på den store forskjellsbehandlingen fra nemnd til nemnd. Legene kom i sterk tvil om sin rett til å ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen. Stadig flere leger stilte seg på kvinnens side. I 1970 åpnet legen og ildsjelen Aud Blegen Svindland Kontoret for prevensjon og abort i Oslo arbeidersamfunn. Året etter tok Sosialistiske legers forening opp tråden fra 30 årene og gjenåpnet Klinikk for seksuell opplysning. Enkelte hadde ønsket å kalle klinikken "aborthjelpen", for alle visste hva hensikten med klinikken var. I løpet av kort tid var det lange køer av folk fra hele landet.

Antallet aborterende kvinner som slapp inn i helsevesenet steg raskt. Fra 3500 i 1964 til 16 000 i 1974. Og innvilgelsesprosenten økte fra 72 til nesten 100 i samme periode. Det illegale abortmarkedet skrumpet inn. Men selv om det til slutt bare var noen få kvinner som fikk avslag i nemnd, ble hver eneste kvinne tvunget til å stå til rette og bli saumfart både kroppslig og sjelelig.

Siste runde

Abortsaken ble det viktigste spørmålet for den nye, modige kvinnebevegelsen i 70-årene. Vi ville ha vekk nemndene. Vi var blitt mange. For oss sto saken om hvem som skulle ta avgjørelsen: Legen eller kvinnen. Men vi undervurderte kirkens makt i abortspørsmålet. Da Arbeiderpartiet etter et kjapt benkeforslag ,programfestet sjølbestemt abort i 1969, gikk startskuddet for siste runde i abortkampen. Den skulle vare i nesten ti år.

Kristenfolket erklærte: "Abort er drap! Uønskede svangerskap skyldes lettsindigheter - ofte i fylla! Mer prevensjonsopplysning trengs ikke!" Folkeaksjonen mot sjølbestemt abort ble dannet. Under slagordet "Ja til livet" mobiliserte de alt som kunne krype og gå innenfor kristenheten. Anne Enger Lahnstein var sekretær. Formannen, lege og psykiater Olav Tungesvik, spådde at selvbestemt abort ville gi mangedobling av aborttallet, selv om innvilgelsesprosenten allerede nærmet seg 100. Nemndene demmet øyensynlig opp for et uhemmet abortbehov, ja, nær sagt en abortlyst hos kvinnene. Et lovforslag om sjølbestemt abort ble nedstemt og plagingen av abortsøkende fortsatte i ytterligere fem år.

"Saken vil med all fremskrittets rett seire", sa Tove Mohr en gang i 1930. Den 30. mai 1978 satt hun 87 år gammel, på æresplass i Stortinget og loset lov om sjølbestemt abort i havn. Da loven ble vedtatt, var det i praksis nesten ingen illegale aborter igjen å legalisere. Likevel er selvbestemt abort det viktigste fremskrittet for kvinner ved siden av stemmeretten. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet!

Del 2. 25 år med sjølbestemmelse

All offentlig statistikk viser at aborttallene har holdt seg stabilt lave etter at kvinner sjøl fikk bestemme om og når vi skal føde barn. I 2001 ble det utført 13 867 aborter. Det har vært to hovedstrategier for å oppnå dette, som også kan sikre at resten av verdens kvinner får de samme levevilkårene.

1. Gi ungdom gode og trygge prevensjonsmidler, kombinert med samlivsundervisning / seksualopplysning.
2. Gi kvinner retten til helsemessig trygge aborter, og at vi sjøl bestemmer om vi vil gjennomføre svangerskapet eller ei.

De siste 25 årene har kampen både bestått i å forsvare loven samtidig som det har vært viktig å forebygge uønskede svangeskap. Jeg gir ikke anti-abortbevegelsen plass i denne delen av oppsummeringen, men vil i stedet kort referere til den mest omfattende forskningen som er gjort om utviklingen etter '78. Den er gjort av Finn Egil Skjeldestad, ved Regionsykehuset i Trondheim. Han utfordret myten om at " aborttallet er alt for høyt". Resultatet av forskningen har bidratt til å støtte opp om kvinnebevegelsens krav om å satse på forebyggende tiltak og ikke røre abortloven.

På '90 tallet ble det gjennomsnittelig utført 14.900 aborter pr. år. Det var lavere enn da lov om sjølbestemt abort ble vedtatt, samtidig som antall fertile kvinner økte med 100.000. Reelt er dette en reduksjon i antall aborter. De fleste inngrep dreier seg om prevensjonssvikt, enten fordi det ikke er brukt eller at prevensjonen sviktet. Sjøl om alle kvinner beskytter seg, vil det likevel skje svangerskap og noen av dem ender med abort. Det vil minimum utgjøre 9000 aborter pr. år. Mellom 97 og 98 prosent av abortene blir gjennomført før 12.svangerskapsuke. Deretter må kvinnen søke ei nemd om abort. Det utgjør ca. 3-400 aborter i året. Fram til 18. svangerskapsuke er det hovedsakelig sosial grunner til innvilgelsen, fra midten av 80 tallet og fram til '97 har sykdom hos foster prosentvis økt til en tredjedel av alle abortene. Sykdom hos mor har holdst seg stabilt på 10 - 14 prosent, mens abort med grunnlag i alvorlig sinnlidende og psykisk utviklingshemmede er særs få. Etter 18. uke er det alvorlig skade hos foster som er viktigste årsak til inngrep.

Skjeldestad sin forskning viste også at den viktigste grunnen til at kvinner velger abort er sivilstatus, altså med eller uten fast partner. Faktorer som alder,antall barn fra før, boforhold og yrkessituasjon betyr mindre. Dermed kan vi trekke viktige konklusjoner ; Sivilstatus er vanskelig å påvirke, men samfunnet kan bedre levekårene slik at det blir lettere å være enslig mor. Reduksjon av uønskede graviditeter må dessuten skje ved å hindre svangerskap gjennom primært forebyggende arbeid. Samfunnet må sørge for at det blir lettere å være enslig forsørger i form av færre fordommer, bedre overgangsstønaden, utdanningsstønaden, bostøtteordninger og sikre gratis barnehageplasser. Alt dette vil bety færre aborter.

Myndighetene har etterhvert fulgt opp noen av forskningsresultatene og kravene om forebygging og øvrige tiltak som kvinnebevegelsen har stått på. Men ingenting har kommet av seg sjøl.

Prevensjon

Antallet aborter avspeiler hvor gode og tilgjengelige prevensjonsmuligheter kvinner har og samfunnets syn på så vel seksualiteten som abort. Gode og reelle muligheter til å styre sin reproduksjon kom først på 1960-1970-tallet, da de hormonelle midlene ble tilgjengelige for folk flest.

Klinikk for seksuell opplysning (KSO) har stått i spissen for å føre kampen for selvbestemmelse videre også i forhold til prevensjonsbruk. Helt siden prevensjon ble tilgjengelig, har det vært mye opp til legene å bestemme når og hvilke prevensjonsmidler den enkelte kvinne skulle bruke. Selv i våre dager har unge kvinner fått avslag på sitt ønske om p-pille-resept, fordi legen ikke vil skrive ut p-piller til en som ikke hadde fast partner. Den samme begrunnelsen har også blitt brukt mot kvinner som har ønsket å prøve spiral.

KSO har derfor reist krav om at retten til selvbestemt prevensjon må lovfestes. Det betyr at kvinnen selv skal velge hvilket prevensjonsmiddel hun ønsker å bruke og når. Det er i få tilfeller at p-midler er uegnet av medisinske årsaker. Kun legene har i dag foreskrivingsrett på de prevensjonsmidlene som er definert som legemidler. Prevensjonsbehov er ikke en sykdomstilstand, men en normaltilstand. Det er unødvendig å oppta legenes tid til dette når vi har andre yrkesgrupper som har kvalifikasjoner til å kunne gjøre det og som også har tettere kontakt med brukerne, ikke minst fordi de er flere. (Sykepleiere, jordmødre, helsesøstre.)

Handlingsplan

Handlingsplanen for forebygging av svangerskap blandt ungdom kom først i '91. Deretter har ungdom og unge voksne vært satsingsgruppe for generell opplæring i seksualitet og samliv, samt for å øke bruken av prevensjonsmidler.

Formen og innholdet i samlivs/ seksualitetsundervisningen i skoleverket har forbedret seg.Rapporter bla. fra KSO viser at kunnskap fører til senere debut og sikrere sex hos ungdom. Spesialundervisning er derfor et viktig tiltak for å hindre uønskede tenåringsgraviditeter. Ikke minst har den allmenne tilgjengelighet til helsetjenester og livssynsnøytral rådgivning blitt bedre. Etablering av helsestasjoner for ungdom er gode eksempler på dette. Her trengs det ingen timebestilling for å gratis konsultasjoner med kvalifisert helsepersonell. Suss( senter for ungdom, samliv og seksualitet ) har blitt opprettet som landsdekkende tilbud og ca. 25.000 ungdommer bruker deres grønne telefon hvert år. KSO er landets største prevensjonsklinikk og yter ca. 7.000 konsultasjoner hvert år.

Spesialundervisning om seksualitet og prevensjon, tilgjengelige prevensjonsmidler, kondomer, gratis p-piller til ungdom og reseptfrie angrepiller har vært av de mest effektive forebyggende tiltak. Statistikk for de siste årene dokumenterer at parallellt med at flere kvinner bruker angrepillen og p-piller så synker antallet aborter. Stadig flere jenter velger angrepillen, særlig når annen prevensjon svikter. I 2002 var det en 30 prosent økning i bruken av angrepillen mot året før. Undersøkelser har også vist at tre av fire kvinner sannsynligvis vil unngå abort gjennom å innta en såkalt angre-kur.

Kampen for å gi kvinner tilgang til farmasøytiske/ medisinske aborter har etterhvert også gitt resultater. Ru 486 er tatt i bruk ved landets sykehus som et viktig alternativ til kirurgiske inngrep. Medisinske aborter vil bli mer vanlige framover, og bidra til at kvinner får bedre sjølbestemmelse også når det gjelder abortmetoder.

Sjølbestemt seksualitet.

Ungdom sin økte kunnskap om seksualitet og samliv gir som sagt tryggere seksualatferd . Samtidig presser kommersialiseringen av seksualiteten de unges grenser til å delta i aktiviteter de ikke vil. Klinikk for seksuell opplysning er blant dem som slår alarm om unges sexvaner. I et avisoppslag i januar '03 informerer de om at unge helt ned til 14 år presses av jevnaldrende til å delta i gruppesex. Inspirasjonen hentes fra porno på internett og sexfokusering på Tv og i blader. Samtidig øker kjønnsykdommer blant unge i Norge og særlig forekomsten av klamydia. Ungdom her er nå de dårligste til å bruke kondom i hele Europa. KSO er bekymret for alle de unge som i dag har forvirrede forventninger om sex. Prisen for kommersialiseringen betaler i særdeleshet unge jenter.

Avslutning

Abortspørsmålet er på den internasjonale agendaen som aldri før. Vi kan gratulere hverandre med at i 25 år har norske kvinner hatt en abortlov som har fungert etter hensikten. Arbeidet med å forebygge uønskede graviditeter har vist seg å være den beste strategien og bør følges opp. De nye prevensjonsmetodene gir oss enda bedre muligheter for dette. Loven er i samsvar med Menneskerettighetene, og er en inspirasjon for de land der det fremdeles er farlig å gjennomgå aborter. Vi kan være stolte av abortloven vår, og vi bør slå ring om den, til beste for kvinner, menn og barn. Neste steg for oss er å diskutere utvidelse av sjølbestemt abort også til den 18. svangerskapsuke. Dessuten vil kampen framover også måtte fokusere mer på retten til sjølbestemt seksualitet.