Han syns at patriarkalsk kultur skal telle som formidlende omstendighet for en mann som dreper kone eller døtre. Passe med to-tre års reduksjon. Det blir mer rettferdig, syns han. Rettferidghet. Et stort ord. Er det virkelig et problem i Norge at samfunnet reagerer for hardt mot menn?
Det er jo ikke direkte overraskende tale fra Staff. Han er kjent som kvinnehater, og offentlig forsvarer av vold mot kvinner, foreningen 2 foreldre, prostitusjon og pedofili.
Men Staff gir seg ikke der. Angrep på krisesentre i sin alminnelighet er også hans sak. Og han følger sin egen logikk: krisesentrene er farlige fordi de gir et asyl for kvinner. Han mener de gjør kvinner til et offer. Han mener kvinner får all mulig støtte, og at deres tåredryppende historier alltid blir trodd. Kvinnene på krisesentrenekan føre fram anklager mot mannen, og krisesentrene bidrar til å sementere motsetningene. Mannen blir stående utenfor, og kommer ikke til orde. Og naturligvis skyver han barna foran seg. Noen må tale voldsforbryternes sak, mener Staff, for det er det ingen andre som gjør. De er også ofre som fortjener en talsmann, og Staff tar på seg oppgaven med iver.
Men det viktigste, syns Staff, er feminismen. Feminismen, eller særlig den ekstreme varianten - hvem kan han tenke på, mon tro?- er en av de største forbannelser som har rammet vårt samfunn. Feminismen erstatter ifølge den kjente kvinnehateren begrepet menneske med to typer, nemlig kvinner og menn.
"Den forbannete kjønnskampen" får nok ekstra skyts av denne boka, det river liksom litt med en ekte, gammaldags, kvinnehatende patriark.
NRK fant det forresten passende å kjøre Hege Storhaug som motdebattant. Hun klarte å slenge dritt om islam i sin alminnelighet og dessuten å distansere seg fra ekstrem feminisme. Det er greit det, Storhaug, vi vil gjerne holde distansen.