Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Haaland høsten 2007
Sommeren 2006 var det heten som fikk skylda, alle de lettkledde jentene i parker og gater, og alle de dyriske mannlige hormonene. Overgriperne tålte nok ikke heten. Akkurat nå har vi en ny bølge med overgrepsvoldtekter. Om vinteren er det vanskeligere å skylde på varmen. Kanskje de kan skylde seg sjøl, kvinnene?
Det er noe frp’sk over voldtektsdiskusjonen som i disse dager går i avisspalter og på verdensveven. Hilde Haugsgjerd, redaktør i Aftenposten, skriver i opptil flere kommentarer dette året at kvinner dessverre selv må ta det meste av ansvaret for ikke å bli voldtatt. Redaktøren i Klassekampen følger opp med støtte til dette i lederen fredag 12. januar. Redaktørene kommer med sunn fornuft og gode råd. Ikke gå alene hjem, ta taxi, unngå farlige, folketomme gater. Ekkoet av denne snusfornuften kan vi lese i enorme mengder av innlegg på nettet. Kle deg fornuftig, ha flate sko, ikke miniskjørt. Bli for all del ikke full. Ta deg i akt, ta deg i vare. Jada, jada, vi skjønner at det ikke er din skyld, men det er farlige menn der ute, og ifølge Hilde Haugsgjerd kommer de ofte fra en annen kultur. Unngå å provosere fienden. Det er ditt ansvar å passe på. <
Hadde det vært så enkelt. Men hva skal vi si til de titusener av kvinner som ble voldtatt under krigen i Bosnia? Hva skal vi si til kvinnene i flyktningleirene i Sudan og Darfur, som ikke kan hente vann uten fare for lemlestelse og overgrep? At de må være mer forsiktige og ta på seg mer klær? For å si det mer retorisk; kvinner i chador og burka blir også voldtatt. I Nigeria risikerer de til og med dødsstraff dersom de er voldtektsofre.
Det risikerer vi ikke her i landet. Vi blir ikke utsatt for annet enn gode råd og fordømmelse. De fleste voldtekter blir aldri anmeldt, de som blir, blir ofte henlagt. Kommer du så langt som til retten, er det offerets oppførsel som er under lupen. Sa hun så klart ifra at gjerningsmannen ikke kunne misforstå? Hadde hun gitt ham forhåpninger? Hvordan var hun kledd, og var hun beruset? Frifinnelsesprosenten er høy i voldtektssaker, i patriarkatet kommer tvilen overgriperen til gode. Offerets oppførsel er ofte det som dømmes i retten. Og blir han frifunnet, kan hun risikere anmeldelse for falske anklager, og bli idømt erstatningsansvar for tort og svie.
I 95% av voldtektene er overgriperen en offeret kjenner. Kun i sjeldne tilfeller blir disse bekjentskapsvoldtektene anmeldt. Og det kan vi jo forstå. Når til og med overgrepene med ukjent gjerningsmann utløser fordømmelse og ”sunn fornuft” overfor ofrene, blir det å anmelde en kjæreste, venn eller ektemann som regel en uoverstigelig hindring. I alle fall dersom du ikke kan vise fram noen brukne ribbein, et maltraktert underliv eller i det minste en blåveis.
I en svensk undersøkelse (Jeffner 1997) kommer det fram at voldtekt blir sett på som ekstremt, men at det samtidig nesten er ingenting som ’er’ voldtekt. Det er ikke voldtekt om jenta har vært full. Har gutten vært full, er det derimot en formildende omstendighet, og handlingen kan vanskelig klassifiseres som voldtekt. Det er sjelden voldtekt om gutten er en ”ordentlig” gutt. Slike gutter voldtar nemlig ikke. Det er aldri voldtekt om jenta har et dårlig rykte. Horer kan ikke voldtas, og ryktet er jentas ansvar. Det er bare voldtekt om jenta har sagt nei på rett måte.
Vi har en kultur der makt gir rett, der menns seksualitet blir gitt store privilegier. Der kvinner blir utsatt for menns vold, og der menn som regel har tolkningsretten. Menn blir opplært til å tenne seksuelt på kvinners underdanighet og hjelpesløshet. Kvinner blir opplært til å tenne på menns makt og dominans.
Samtidig som vi alle fordømmer voldtekt, kvinnemishandling og ”tvangsprostitusjon”, er det nærmest en kulturell enighet om at likeverdig sex er litt kjedelig, at menn som har litt for rappkjefta koner bør gjøre noe med det og at menn som ikke får sex andre steder kan være ”nødt til” å kjøpe det. Denne dobbeltmoralen er med på å opprettholde kvinneundertrykkinga, også de ekstreme utslagene som ”alle” er imot.
Voldtekt skjer i alle samfunn. Uansett hvor mye klær vi har på, uansett hvor påpasselige vi er, men det er færre overgrep i samfunn med mer likeverd mellom kvinner og menn. Å ha som offentlig mening at kvinner må ta ansvar, og holde seg innendørs for å hindre overgrep, er overfladisk og kunnskapsløst. Hvis alle holdt seg innendørs til enhver tid, var det ikke grenser for hvilke samfunnsproblemer vi kunne få bukt med, ifølge den sunne fornuft. Spørsmålet er ikke hvordan kvinner skal unngå å bli ofre, men hva samfunnet skal gjøre for å hindre voldtektsmennene i å begå forbrytelsene. Og hva samfunnet kan gjøre for å unngå å skape overgripere. Det beste middelet er større handlingsrom for kvinner, ikke mindre.