Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 11. august 2008
Vold og overgrep er en del av virkelighet og hverdag for mange kvinner. Men ingen steder har dette større konsekvenser enn i Afrika. I enkelte land oppgir nesten halvparten at deres første samleie ikke var frivillig, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO). Over hele verden er kvinnene i ferd med å bære den tyngste byrden av HIV-epidemien. Patriarkalske maktforhold gjør at kvinnene har liten eller ingen kontroll over egen kropp og seksualitet. Vi ser en feminisering av den verste epidemien som har rammet verden på flere hundre år.
Ved inngangen til det nye tusenåret satte FN seg åtte overordnede mål. Et av målene var å oppnå tilbakegang i HIV-epidemien. Skal dette målet nås, må feminiseringen av epidemien tas på alvor. Søkelyset må rettes mot de underliggende samfunnsmessige strukturene. Tiltak som styrker kvinners stilling i samfunnet må prioriteres, ikke minst er det viktig å fokusere på kvinners rett til utdanning. Alle de store bistandsorganisasjonene har tatt dette inn over seg, og snakker varmt om kvinnerettet bistand, om at det må satses på kvinnene og at jentene må gå på skolen. Men det er ikke nok, det trengs en strukturell endring. For mye av den kvinnerettede bistanden vil nødvendigvis både styrke og opprettholde det allerede sterkt kjønnsdelte systemet. Når bistanden i tillegg i stor grad blir organisert i samarbeid med lokale patriarkalske myndigheter og institusjoner, opprettholdes og styrkes også disse. For å motvirke disse effektene må det gis mye støtte til rene feministiske tiltak.
Fattigdom og patriarkat har utkrystallisert seg som de viktigste årsakene til spredningen av viruset. Den ”typiske” rammede i verden i dag er en ung kvinne fra Afrika sør for Sahara. Hun har i liten grad hatt mulighet til å ta egne valg i spørsmål knyttet til egen seksualitet og reproduksjon. I aldersgruppen 15-20 år er det tre ganger så mange smittede kvinner som menn, og i aldersgruppen 20-25 år dobbelt så mange kvinner. Unge kvinner er altså i en ekstremt utsatt situasjon når det gjelder HIV-smitte. Årsakene er både biologi og patriarkat.
Kvinner blir lettere smittet med kjønnssykdommer enn menn, og unge jenter har enda mer sårbare slimhinner enn litt eldre kvinner. Mange unge jenter smittes ved sin seksualdebut. Ofte er deres første samleie en voldtekt eller påtvunget sex. Seksualisert vold øker risikoen for sår og rifter i slimhinnen, og gir dermed en lettere inngangsport for viruset. Risikoen er høyere jo yngre og mindre utviklet jenta er.
De fleste som smittes med HIV, smittes seksuelt. Skal epidemien bekjempes, må derfor folks atferd endres. En rekke forskningsresultater viser at tiltak som gir konkret informasjon og psykologisk støtte på en ikke moraliserende måte, og som samtidig tar utgangspunkt i unge menneskers sosiale virkelighet, har god effekt. Det er mulig å bidra til atferdsendring, men det finnes ingen faglige holdepunkter for at kampanjer som maner til seksuell avholdenhet har effekt. Seksuelle overgrep mot kvinner er et kjent fenomen fra en rekke konflikter i verden. I den senere tid har dette systematisk vært benyttet i Sudan, Rwanda og tidligere Jugoslavia. Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble ca 250 000 kvinner utsatt for seksuell vold, og år senere ble mange diagnostisert som HIV- positive.
Det tok tjue år fra HIV-viruset ble kjent, før det internasjonale samfunnet satte inn store ressurser for å bekjempe det. Og på tross av stadig flere bistandsmilliarder blir stadig flere smittet. I 2001 deltok jeg på FNs første HIV-sesjon, og det jeg husker best derfra er et seminar arrangert av kvinnelige fagforeningsaktivister fra Swaziland. De kunne fortelle at de internasjonale kampanjene om trofasthet og monogami ikke kom til å ha noen effekt, for hva betydde det i et land som Swaziland, der kongen hadde 13 koner og 18 konkubiner? Med et så kraftig patriarkat har ikke kvinner noen særlig mulighet til å bestemme verken over sin egen kropp eller sitt eget seksualliv. Og fagforeningsaktivistene satt regelrett og lo av WHOs opplysningskampanjer. Vi fikk en livlig for ikke å si opphetet diskusjon. For sjølsagt hadde de rett, men de tok feil også. Skal de afrikanske landene sør for Sahara ha noen som helst sjanse til å bekjempe HIV og AIDS, er de faktisk nødt til å ta fra mennene disse kjønnsprivilegiene. Det må gjøres noe med samfunnsstrukturen. Flere bistandsmidler burde rett og slett gå til rene feministiske tiltak og organisasjoner i Afrika.