Arkiv

Kunst?

Kronikk av Asta beate Håland i Klassekampen, 29. september 2014.

I slutten av august tilbrakte jeg tre dager som tilhører i retten. Det var vel anvendt tid. Jeg lærte mye om et felt jeg fra før av hadde god innsikt i. Rettssaken dreide seg om strippeklubben Money Talks, der daglig leder, Osman Uzum, hadde saksøkt Sandnes kommune for diskriminering og feil anvendelse av alkohol­loven da et enstemmig formannskapsmøte i august 2013 nektet klubben skjenkebevilling.

Money Talks har siden oppstarten av strippingen i 2011, hatt skjenkebevilling i et lokale i Kirkegata 9. Da eieren av dette huset sa opp Uzum på grunn av kontraktsbrudd og mye bråk, ble det inngått et rettsforlik om at det ikke skulle foregå stripping i Kirkegata 9. Strippingen ble deretter flyttet til et lokale i Kirkegata 15. Men da sa altså kommunen stopp.

Og på grunn av den manglende skjenkebevillingen, er virksomheten nå organisert slik: I Kirkegata 9 er det alkoholservering og poledance med klær på. I Kirkegata 15 stripper de samme kvinnene for de samme kundene, i tillegg tilbys det lapdance og alkoholfri sjampanje til 3000 kroner flasken. Noen ganger i løpet av åpningstiden paraderer strippere, vakter og kunder forbi to hus på høyre side, og Sandnes kirke på venstre side. Å kjøpe alkoholfri sjampanje til 3000 kroner, er betingelsen for å få kjøpe lapdance. Slik har Uzum overholdt rettsforliket med huseier i Kirkegata 9 og kommunenes skjenkenekt i nummer 15.

Kvinnegruppa Ottar har ofte aksjonert mot strippeklubber. Her stenger vi strippeklubben Lamour i Oslo i 2012.

Kvinnegruppa Ottar har ofte aksjonert mot strippeklubber. Her stenger vi strippeklubben Lamour i Oslo i 2012.

Fafo-rapporten «Organisering, vilkår og hverdag i norske strippeklubber», fra juni 2013 var mye omtalt i rettssaken. I løpet av sju måneder hadde Fafo-forskerne intervjuet 30 aktører i den norske strippebransjen, og konkluderte etterpå med at stripperne er ressurssterke «dansere», som ikke blir utnyttet, men tvert imot tjener godt og bor veldig bra den tiden de er i Norge. Noen sammenheng mellom strippeklubbene og prostitusjon hadde Fafo-forskerne ikke sett noe til, og strippeklubbens advokat leste opp lange passasjer fra rapportens konklusjoner.

Fafo-rapporten er tendensiøs, men fikk i retten nytt liv. For flere av vitnene til Uzum hadde blitt forsket på. Og arbeidskontrakten deres, kommune­advokaten dokumenterte 77 kontrakter, hvorav fem ikke var med kvinner fra Øst-Europa, ga en minstelønn på 200 kroner kvelden. Lønnen kunne bli trukket tilbake dersom stripperen brøt kontrakten på noe som helst vis. Kontraktsbrudd ville være dersom hun reiste hjem før kontraktsperiodens utløp, overnattet andre steder enn i Kirkegata 15 eller på andre måter forbrøt seg mot Uzums kontrollregime. De fleste tjente atskillig mer. Kvinnene kan nemlig velge mellom disse 200 kronene, eller provisjonslønn. Denne lønnen består av prosenter av det de klarer å lokke eller overtale kundene til å kjøpe av alkohol, og prosenter av lapdancen kundene bestiller. Disse prosentene kunne komme opp i flere tusen kroner per kveld dersom jentene var flinke, fortalte Uzum, og jentene trenger ikke å betale mer enn 15 prosent skatt. Å lapdance, strippe og pushe overpriset sjampanje på lugubre sjapper er nemlig skattet som kunstnerisk virksomhet, etter en dom i lagmannsretten i 2008!

Rettssaken mellom Sandnes kommune og Money Talks er av stor politisk betydning. Saken dreier seg juridisk om hvilken makt lokale myndigheter har i utøvelsen av politisk skjønn. Politisk handler det både om salg av kvinner og om demokrati.

Det er store penger i stripping, og det er ikke tilfeldig at strippeklubbene poppet opp fra nord til sør over hele landet, etter at sexkjøpsloven ble vedtatt. I Island gjorde de like greit kort prosess, da de kriminaliserte horekundene, og vedtok forbud mot strippeklubber også. I Norge vil en dom der Sandnes kommune vinner, ha store konsekvenser for bakmenn og halliker. For en dom som gir Sandnes kommune rett til politisk skjønn, får presedens, og da blir det ikke bare i Sandnes vi kan stoppe ute­stedenes kvinnesalg.

Dom falt 18. september og Sandnes kommune vant. Kjennelsen blir selvsagt anket. Men selv om dommen ennå ikke er rettskraftig, innebærer den en seier for lokaldemokratiet og en seier for alle oss som ikke synes kvinneforakt er en naturlig del av utelivet. Flere kommuner har nå fått et nytt verktøy i kampen mot strippeklubber i egen by, nå må vi aktivister kjenne vår besøkelsestid!