Innlegg i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland, 8.november 1994
Endelig skal vi ta et oppgjør med Stavangers rykte som provinsiell og puritansk bedehusby. Vi skal også få bordell! Det har lenge vært et savn for kåte menn med feite lommebøker, som ikke klarer å skaffe seg dame. Nå skal de endelig få det som alle andre storbyer har, nemlig kjønnsorgan til salgs. Det har etter ryktene å dømme lenge vært et savn.
Nå når konjunkturene er lave og arbeidsledigheten høy, er det faktisk mulig å få mange flere norske jenter til å bli horer. Det er jo et kjent problem at det er et stort underskudd. Overskudd på kunder og mangel på varer, slike forhold skaper som kjent problem i et hvilket som helst marked. Tidligere - under jappetiden - løste driftige forretningsmenn dette lett ved å sende flylaster med horekunder av gårde til fjerne himmelstrøk som Filippinene og Thailand. Men dette ble for dyrt i lengden, så de startet med import av varene isteden. Antall massasjeinstitutt i Oslo har økt de siste årene, på tross av mange aksjoner. Fremdeles er det for få horer til å dekke etterspørselen, men nå som vi skal tilpasses EU blir det nok vei i vellinga. I Nederland averterer bordellene som andre dagligvarebutikker med plakater i vinduer og på fortau. Den mest populære reklamen det siste året har vært tilbudet om nye, ferske varer fra Øst-Europa hver uke.
Vi som slåss mot norsk EU-medlemskap og EU-tilpasning blir ofte anklaget for å være provinsielle og sære med den norske nisselua trukket godt nedover øyne og ører. Og motsatsen vår er de moderne, kontinentale og internasjonale europeere. Alle har hørt om hvit slavehandel, amerikanske og europeiske kvinner som på grusomt vis blir lokket og lurt og solgt til sex-slaveri i fjerne og nære Østen. Mønsteret i dag er helt annerledes. Den internasjonale slavehandelen i dag kalles prostitusjon, det er liksom mer naturlig at fattige er horer. Forsiktige kalkyler anslår at opptil 60 prosent av de prostituerte i Nederland er utlendinger: Disse kommer fra Latin-Amerika, Asia, og Øst-Europa. I Europaunionen er det ca. 200 000 utenlandske prostituerte, hvorav halvparten er fra øst. Det er stor tilgang på fattige damer for tiden, og skremmende klart at mulighetene for kvinner til å "leve og elske" i Europa blir trange innenfor EU. Horer på jobb elsker ikke, sjøl om mange av kundene deres liker å tro det.
Den prostituerte Danielle fra Frankrike som ikke fikk oppholdstillatelse i Belgia for å jobbe som hore, reiste sak for EU-domstolen og vant. Er du godkjent som vare i et EU-land, er du nemlig godkjent som vare i alle de andre landene også (Cassis de Dijon-prinsippet). Hadde Belgia motarbeidet prostitusjon i eget land, kunne subsidiaritetsprinsippet trått i kraft. Da kunne de påberopt seg at prostitusjon stred imot landets prinsipper. Etter som horestrøkene i Brussel ikke står tilbake for andre storbyer, hadde belgierne ingenting å stille opp. Dette er jo en god historie og foregår langt borte, i utlandet, og det er som kjent langt til Brussel, men det er faktisk skremmende aktuelt. Ikke bare fordi vi endelig skal få horehus i Stavanger også, men fordi vi gjennom EØS-avtalen faktisk er underlagt EU-domstolen. Det betyr at så lenge politikere og politi ikke stopper ulovlige bordeller, og vi andre tillater dem å lukke øynene, så har Norge ikke en sjanse til å stoppe utenlandske horer fra å etablere seg her.
Den andre viktige saken i EU når det gjelder dette temaet, er den stadige kampen for å utvide markedet til å gjelde alle slags menneskelige forhold. Stadig mer skal bli gjenstand for kjøp og salg og regler om pris og vekt - såkalt fri konkurranse. Sannheten er at den organiserte kjønnshandelen ikke bare tolereres, men også aktivt fremmes i de fleste land i det europeiske fellesskapet. Og det finnes ingenting som tyder på at denne tendensen skal brytes, snarere tvert imot. Flere forslag om å legge forholdene til rette for offentlig prostitusjon, har ført til at FN har tatt opp problemet med den prostitusjonslobbyen som sprer seg i --Europa. Lobbyen består i første rekke av tyske og nederlandske såkalt frivillige organisasjoner, som med myndighetenes aktive støtte og i nært samarbeid med prostituertes egne organisasjoner arbeider for å legalisere kobleri og for offentlige bordeller.
Det er høyst forståelig at de ønsker å gjøre hallikvirksomhet lovlig. Utenom våpen og narkotika, finnes det ikke noe som er mer profitabelt enn å selge kvinner og barn. Hvem sine døtre som skal forbrukes i virksomheten er det ikke så kjekt å tenke på, at hun som skal betjene disse ekle kundene er datter til noen som er glad i henne, søsteren til noen som bryr seg om henne, kanskje mor til barn som ser opp til henne. Det gjeller å lukke øynene, ikke se, ikke vite, ikke gjøre. Å rote seg inn i en juridisk tolkning eller frivillighetsdiskusjon er løsningen for mange. De velger det jo sjøl! Ingen vokser opp og ønsker å bli hore; det er et fortvilelsens valg for de aller, aller fleste. Dessuten velger de ikke bare for seg sjøl. De velger for oss alle. Ønsker vi et organisert hallik- og prostitusjonsmiljø for våre barn? Vil vi ha det samme harde kjønnsmarkedet som de har i andre byer og land? Skal vi unngå bordell i Stavanger, må vi være mange som åpner øynene, ser, vet, gjør. Det å ikke si noe, og ikke gjøre noe når en har muligheten, er det samme som å akseptere i det stille. Hvis det ikke reageres raskt og kjapt mot bordellvirksomheten, kan ikke dette oppfattes på annen måte enn at myndigheter og samfunnet godtar kjøp og salg av forbruksvaren kvinner. Vi behøver ikke se så langt utover vårt eget land for å se viktigheten av å stanse dette i starten. Hvem vil påta seg å rense Amsterdam eller Reperbahn i Tyskland for salg av kvinner i dag.