Leserinnlegg i Stavanger Aftenblad av Randi Mobæk, 1998
Loven om sjølbestemt abort sikrer kvinner retten til å bestemme om og når vi vil føde barn. Før vi velger skal den også sikre oss mulighet til å få veiledning og informasjon om den hjelp og støtte samfunnet kan gi. Praksis viser at det offentlige ikke har prioritert denne delen. I stedet har AAN fått bygd seg opp på dette fortvilelsens marked.
OTTAR har vært blant de mest kritiske til AAN, men også til det offentlige sitt manglende ansvar for å yte kvinner livssynsnøytral rådgivning og oppfølging i tråd med abortloven. Diaforsk sin nylige evaluering dokumenterer at AAN sin påståtte nøytrale rådgivning er et bedrag, for det går ikke an å være nøytral når de i formålsparagrafen er imot abort. Dermed fyller heller ikke AAN forutsetningene for statsstøtte. Organisasjonen sin framtid blir avgjort under behandlingen av statsbudsjettet. Det dreier seg om 9.4 millioner kroner og det dreier seg om kvinners rett til sjølbestemt abort.
Vår kritikk av Aan bygger på informasjon fra organisasjonen sjøl. Alle som jobber ved et Aan kontor må skrive under på at de er enige i at livet starter ved befruktningen. De kan derfor aldri råde noen til å ta abort, sjøl ikke ei ungjente som er blitt gravid etter en voldtekt. I deres verden blir jenta en morder dersom hun velger å ta abort. Aan sier at de verken råder noen til å ta eller ikke ta abort. I sitt såkalte nøytrale budskap sier de at kvinner som velger abort får sorg og skyldfølelse , angst , mareritt og store psykiske problemer. Vi underslår ikke psykiske reaksjoner, men det er påfallende at Aan aldri prater om andre deler av følelsesspekteret.
Mange opplever lettelse og glede etter et inngrep, men det eksisterer ikke i Aan sine framstillinger. De oppkonstruerer i stedet nye syndromer som kvinner skal få dersom de tar abort . Disse syndromene kan vare i 17 år. Liknende syndromer opplever derimot ingen som gjennomfører svangerskapet og adopterer vekk barnet ved fødselen. Adopsjon blir framstilt som en følelsesmessig enkel løsning. De sier at dette påståtte syndromet er et vektig argument for å endre dagens abortlovgivning.
I "snillheten og omsorgens" tegn vil altså organisasjonen beskytte kvinner mot å gjøre valg som kan gi oss syndromer i årevis. De mener at vi er så svake at Aan må beskytte oss mot oss sjøl. Slik bekrefter Aan at de i praksis alltid har støttet og blitt støttet av de kreftene som vil frata kvinnene retten til å bestemme over sin egen kropp. De bruker rådgivning som metode for å få endret abortloven.
Aan sprang ut av Pro vita og er en del av anti - abortbevegelsen. Organisasjonen har prøvd å ta avstand fra Knudsen og Nessa sine metoder og mål. Like fullt er det flere framtredende representanter som deler deres syn. Dette er en fundamentalisme som i USA får medlemmer til å drepe ansatte og pasienter ved abortklinikker.
OTTAR synes det er skandaløst at Stortinget har gitt økonomisk støtte til en organisasjon som aktivt arbeider mot kvinner sin sjølbestemmelse og norsk lov. Det er på tide at kvinner sine behov blir ivaretatt på en seriøs måte. Endelig har AP tatt til vett og vil overføre statsstøtta fra Aan til den offentlige helse og sosialtjenesten. Vi venter utålmodig på en positivt oppslutning fra øvrige politikere.