Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, sommeren 1999
Det var merkbart allerede på flyet fra Oslo. Som regel er fly så fulle av menn i dress og slips, at det er lett å føle seg som en eneste stor kjønnskvotering ved anskaffelse av en flybillett. Forrige søndag var flyene fra Oslo til Tromsø fulle av kvinner. Unge kvinner, eldre kvinner. Svarte, hvite og brune. Glade ansikter.
Å finne ut av hvor du skal bo, sjekke inn, lese programmet, er utfordringene søndag og mandag. De fleste ble innkvartert et annet sted enn de trodde. Busselskapet hadde ikke forstått at 2000 mennesker betyr overfylte busser. Vi tok det med godt humør. Det er kjekt å være på kvinnekongress. Ikke akkurat Holmgang eller Debatt 21. I det offentlige rom i den virkelige verden, er menn så synlige og dominerende, enten det er i aviser eller på fjernsyn, at det å gå på seminar etter seminar der kvinner innleder og diskuterer er befriende og underlig. Som å leve i en kokong for oss, men normalt for menn. Ikke underlig at vi utvikler oss forskjellig.
I denne delen av verden er det uansett vær, lyst hele døgnet, men de mange utenlandske deltakerne hadde begynnende panikk for ikke å få sett midnattssola. Det regnet og var kaldt, men på selve Jonsok er det endelig sol om natta også. Det knipses, fotoapparatene som viser tidspunkt og dato er absolutt mest populære. Det gjelder å kunne bevise at en har vært et eksotisk sted.
Vi er ikke her bare for å feriere. Nettverk i nord mot prostitusjon og vold, som organiserer motstanden mot prostitusjonstrafikken i Barentsregionen, arrangerer både seminar og demonstrasjon. Det kommer mange på seminaret. Etter at Nettverket har rapportert fra situasjonen nord i Norge, Sverige og Finland og russerne har fortalt om situasjonen i Murmansk finner vi at vi er godt tilpasset den globale markedsøkonomien. De pedofile har flyttet Thailand og Malaysia til strendene i Kerala. Etterspørselen etter horer er bokstavelig talt grenseløs...., ikke bare her nord, i India er problemet økende på alle fronter ble det fortalt. Etter at nabolandene har strammet inn lovverket for å unngå seksuelle overgrep, strømmer de pedofile inn over landet. I Australia er det største bordellet notert på børsen, Italia har fått bander som har spesialisert seg på albanske småjenter. Kroatia har skaffet seg både mafia og storstilt prostitusjon på grunn av etterspørselen fra FN-soldater på perm. Deltakerne fra Belgia, Tyskland og Nederland var fortvilte i flokk. I det offentlige rom i disse landene er prostitusjon ikke bare akseptert, men omtrent anbefalt virksomhet for unge kvinner. Prostitusjonsmotstanderne blir totalt tiet i hjel i sexliberalismens navn. På universitetene anbefaler noen av professorene studentene sine å skaffe seg en biinntekt som hore for å finansiere studiene. Hva er i veien med kvinnene i Norge siden norske menn kjøper russiske kvinner? Damen fra Kenya lurte på hva som feilte menn, og om vi hadde noen ideer om hva vi skulle gjøre med dem….Ukraina regner med at de har eksportert over 200 000 kvinner til bordellene i vest de siste 8-9 årene. Kvinnene fra USA vil organisere oss alle for å slåss.
Vi klistrer plakater og deler ut løpesedler. Får nye venner og treffer gamle. Tester ut Tromsøs omtalte uteliv. I motsetning til kollektivtransporten er utebransjen forberedt på den økte omsetningen. Plakater ønsker kvinnene velkommen, eller skremmer spøkefullt med oss. Vi koser oss. Etter fire dager begynner vi å bli vant med den nye situasjonen at kvinnene er i flertall og synlige.
Jonsok er her. Da pleier vi å se landskamp i fotball. I fjor så vi Norge-Brasil. Det gikk fint. I år skulle vi se Norge-Canada. Tro mot tradisjonen bega vi oss ut i byen, på jakt etter fotballkamp. Vi er ikke i tvil om at vi skal se norske fotballjenter i aksjon mot Canada. Men hva skjer? Vi løper fra pub til pub. Ingen viser kampen!!!!! Siste sjanse er fotballpuben vi fant tidligere på dagen. Den har det meget passende navnet "Bak mål". De viser ikke fotballkamp med damer i Tromsø. VM eller ikke VM. Kvinnekonferanse eller ikke. Desperasjonen nådde nye høyder. Venninna mi var nærmest hysterisk. Men vi var på kvinnekonferanse og ga ikke opp for litt motstand. Noen kan kanskje mene at jeg innehar frekkhetens nådegave. Jeg vil hevde at jeg er en edel sjel, som i rein omsorg for min fotballfrelste venninne ikke vil ruinere en tradisjonell Jonsok for henne. Og jeg har ikke jobbet på hotell for ingen ting. Vi styrte mot SAS-hotellet, oppga freidig at vi hadde avtale med en gjest, og krevde et fjernsyn mens vi ventet. Det fikk vi. Klokka kvarter over tolv ble vi geleidet opp i tredje etasje til konferanseavdelingen der resepsjonisten viste oss til rette og fant rette kanal. Vi er deg evig takknemlig! Den eneste svakheten var at kaffeautomaten ikke virket. Vi fikk se min egen helt Hege Riise og Marianne Pettersen som i følge venninna mi er "tjukke slekta". Hun opererer stadig med et utvidet familiebegrep, det gjør vi ofte i Ottar. Det ene vakre målet etter det andre raste inn, og stemningen steg i sofakroken. Vår følelse av å beherske verden ble ikke akkurat mindre av denne kampen. Vi ser fram til fortsettelsen, og forventer at "Bak Mål" og andre puber i Tromsø og resten av landet kjenner sin besøkelsestid. Det gjør vi.
Venninna mi forteller at datarommene på konferansen også er fulle av kvinner. Kvinner i alle farger og fasonger. Det er en uvant opplevelse for henne, som er databehandler.
Det er en underlig følelse å eie verden. Det er herlig befriende å bevege seg blant vennligsinnede. Det er deilig å være i himmelen for en stakkels stund. Og det er sundt.
Fotballkampen var den første tegnet på at virkeligheten er annerledes. Vi fikk virkeligheten i trynet.
Virkeligheten fortsatte dagen etter da vi lagde demonstrasjon mot prostitusjon og for kriminalisering av horekundene - eller Johns - som det heter på utenlandsk!
På møtet med ministrene fra Norden blir vi misunnelig på svenskene igjen. Tenk å ha en likestillingsminister som mener hun har en jobb å gjøre for kvinnene. Jamstellingsminister Magretha Winbergh er noe annet å vise fram enn Valgjerd Svarstad Haugland og kontantstøtten. I Norge har vi til og med et likestillingsombud som skryter av at hun aldri har gått i 8.mars tog.