Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland, 30. juli 1999
Den svenske kjønnsdebatten har nådd Norge og har ført til debatt og interesse for feminismen. Vi i Kvinnegruppa Ottar har med interesse lagt merke til hva de norske aktørene i debatten uttaler seg om, og spesielt hva de ikke er interessert i. Som redaktør av ei planlagt bok om emnet, er Cathrine Sandnes intervjuet i Aftenbladet 20 juli. Og i den forbindelsen avlegger hun, som hun har fått for vane i slike situasjoner, oss i Kvinnegruppa Ottar en visitt.
I intervjuet er vi i Ottar nesten helt alene tillagt ansvaret for at det norske "likestillingsprosjektet ikke har vært helt vellykket". Det er komisk at Cathrine Sandnes føler seg så undertrykt av feminister som mener og gjør noe, at hun i hvert eneste intervju har behovfor å forsvare seg. Hun som definerer ikke bare seg selv, men alle kvinner vekk fra offerrollen. "Det er lite fruktbart å definere seg som undertrykt i dag," sier Cathrine Sandnes.
Intervjuet føyer seg pent inn i rekken. Etter suksessen til boka "Fittstim" har det blitt trendy å smykke seg med ordet feminist blant unge journalister i hovedstaden. Cathrine Sandnes sier til Aftenbladet at en ikke må være for eller mot porno, for eller mot kontantstøtte, det sentrale er å styrke kvinners selvfølelse! Redaktørene bak en annen av de tre planlagte bøkene i kjølvannet av "Fittstim" uttaler i flere intervjuer at de ikke ønsker å slåss mot mannen eller mannssamfunnet, og vi trekker på smilebåndet. For om feminismen har mange former, er erkjennelsen av den strukturelle kvinneundertrykkingen felles eiendom. Patriarkatet gir menn privilegier og spillerom på vår bekostning, og feminismen kan ikke være annet enn kamp mot mannssamfunnet. Som alternativer til gamle ideologier, og i opposisjon til vedtatte normer, har ulike retninger innenfor feminismen levd side om side. Det representerer opprør, avstand fra dogmer, og åpner for nytenkning og kreativitet. Men så vid er heldigvis ikke feminismen at den inkluderer alt og alle.
I USA er det i 30 stater lovlig for ektemenn å voldta konene sine. Det ble ikke regnet som en forbrytelse i Storbritannia før i 1991. Å slå kvinner er for mange menn normalt. Og i pornoen blir kvinner partert, bretta ut, lemlesta, kalt for hore, bitch og ludder. Pornoen maler budskapet om at kvinner skal holdes på plass, voldtas, slås, bindes og piskes. Vi blir stadig utsatt for systemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn. Og det virker. Vi ser på oss sjøl som mindre verd. Feministenes oppgave er å bringe disse perspektivene inn i debatten. De ulike områdene for kvinnekampen henger sammen: kvinnelønn, yrkesvalg, jenters utdanning, kvinners sjølstendige status, fattigdom, prevensjon og abort, porno og prostitusjon. Det handler om verdighet, levekår og livsutfoldelse. Hvis feminismen ikke viser dette, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Og uten visjon og analyse har vi heller ingen kampkraft. Men å forandre samfunnet er ikke viktig for de trendy og navlebeskuende "feministene" som skal utgi bok i hovedstaden. De definerer retten til å spise kake til frokost som den nye kvinnesaken.
Hele samfunnet oversvømmes av individualisme. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging og Kvinner for porno. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, underordne meg ektemannen eller bli fotografert for "Lek", så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 30 åra stilt den kollektive parolen: "Det personlige er politisk!" Kvinnemishandling er en offentlig sak. Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Å innta og tilpasse seg en tradisjonell kvinnerolle i samfunnet og ekteskapet, er også et politisk valg. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Og det er en kollektiv sak! Individet har ansvar for egne handlinger, også fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.
Det dreier seg om å ta plass og definere egen virkelighet. Det dreier seg om å bli subjekt i eget liv og ikke objekt. Om at jenter skal ta plass og rom og legge premisser. Jada, mange kvinner har fått kjøpekraft og eget liv og livsutfoldelse. Den strukturelle kvinneundertrykkingen kan i vårt land oppleves lettere, men patriarkatet er der like fullt. Og så lenge kvinner er definert som spesielle, som den andre, som det annet kjønn, vil vi ta opp mindre plass og kreve mindre rom.
Vi skal ikke akseptere klager på jenter som snakker for mye i timen, mens guttene bråker på helt naturlig vis. Å ta plass og rom for jenter gjøres ikke smertefritt, og det er det vi oppfatter at forfatterne av boka "Fittstim" i Sverige vil beskrive. Og forfatterne skildrer det godt, og oppfordrer jenter til å ta sin rettmessige plass og bestemme over egen kropp. Svakheten med prosjektet er at de overlater denne kunnskapen til den enkelte, og dermed blir prosjektet for lite forankret i teori og historie. Jenter trenger støtte til dette, århundrer lang forskjellsbehandling trenger et organisert alternativ.
Kvinnepionerene slåss for stemmerett og mot lovforbud mot prevensjon. Kvinnebevegelsen på 70-tallet fikk utrettet store ting, og ikke tror vi på myten om de stygge, lesbiske mannehatere som brente BH'er til frokost, forsømte barna hele dagen og kastrerte mennene til kvelds. Historien om de humørløse, firkanta og slemme syttitallsfeministene er skapt i patriarkatets bilde. Og de mytene er faktisk en del av de sanksjonene som kvinner blir møtt med når de gjør opprør. Og de mytene har Cathrine Sandnes og hennes kollegaer slukt med agn, søkke og snøre. Den eneste autentiske handling kvinner kan gjøre under patriarkatet er opprør; uttalte Simone de Beauvoir. Oppslagene i kjølvannet av "Fittstim", viser at mange gjerne vil ri på den nye feministbølgen uten å betale prisen. For opprør er ikke populært. I kappløpet de siste månedene om å definere de forskjellige former for feminisme, er opprøret faktisk fraværende. Og uten opprør er man faktisk ikke feminist!