Kronikk i Klassekampen av Ane Stø, 2. januar 2006
Hva er det med seksualisert undertrykking som er så forbanna vanskelig?
Porno- og prostitusjonsindustrien er gigantisk og mektig. I følge Computerworld er pornoindustrien den viktigste sponsoren til store it-selskaper som Yahoo, Apple og Google, og en pådriver for utviklinga av mobiltelefoni og videoteknologi. Så lukrativt er det å misbruke kvinner og barn at pornoindustrien kan strø om seg med penger for å sikre sine interesser. Det har vel neppe gått noen hus forbi at det nye pornomarkedet er internett og at man nå kan laste ned pornofilmer direkte på mobilen.
Porno er kulturell terror mot kvinner. Den sprer, bekrefter og forsterker ideen om at kvinner er mindre verdt enn menn. Porno og prostitusjon bygger på menns forakt for, og makt over, kvinner. I pornoens verden er alle jenter horer, de drømmer om å bli voldtatt og elsker å bli behandla som søppel.
Kamp mot porno burde med andre ord være en sak kvinnebevegelsen kan enes om. Likevel har mange feminister store problemer med å ta et klart standpunkt mot porno. Tanken på at noen skulle komme til å tro at de ikke er for sex er så skremmende at det blir viktigere å avgrense seg fra dem som er mot porno på ”feil grunnlag” enn å faktisk bekjempe den.
Hvorfor er de så engstelige? Sosiologen Marianne Brantsæter mener kvinneligheten har to ”kjerneverdier”, seksuell tilgjengelighet og omsorgsmessig tilgjengelighet. Disse er ofte antatt å henge sammen: Er du tilgjengelig på den ene måten, er det påvist kvinnelighet og du er sikkert tilgjengelig på andre måter også. Eller det ene kan fungere som kompensasjon for det andre, hora er seksuelt tilgjengelig mens madonnaen er omsorgsmessig tilgjengelig, kvinnelige er de begge. Poenget med kvinneligheten er å være tilgjengelig på ett eller annet vis for menn og deres behov. Seksuell tilgjengelighet er en svært viktig del av den heteroseksuelle relasjonen, enten en faktisk tilgjengelighet, eller oftest bare en symbolsk tilgjengelighet i at kvinner ”aksepterer en seksuelt betont omgangsform”. Omsorgsmessig tilgjengelighet handler om engasjement i forhold til andres følelser, om å pleie sosiale relasjoner og om å ta vare på hyggen.
Mens husflidlaget og mødreklubben uten å blunke kan være mot porno av hensyn til barna, familien og likestillingen, treffer pornokampen feminister rett i kvinneligheten. Fordi feminismen i seg sjøl utfordrer kjønnsmakta, nettopp ved å påpeke at den finnes, ligger det allerede der et opprør mot omsorgen for menns behov. Da gjelder det å passe seg, så man ikke går for langt og begynner å opptre ukvinnelig. Gjennom aktiv motstand mot porno, avviser feministen også symbolsk seksuell tilgjengelighet og er virkelig med på å ødelegge hyggen.
Menn på venstresida synes ofte at pornokamp er det teiteste som finnes. Greit nok med likelønn, sekstimersdag og kamp mot kvinnemishandling og prostitusjon, men porno blir liksom så unødvendig og... moralistisk. ”Det er så mye dill med dere i Ottar!”, sa en kamerat som synes han har greie på dette med feminisme. Menn på venstresida forsvarer også sine privilegier. Ikke fordi de nødvendigvis vil ha tillatelse til å bruke porno, men for det pornoen betyr for kjønnsmaktsordninga. I pornokampen sier vi nemlig at det ikke er alt man blir kåt av som er bra, at seksualitet også kan være undertrykkende og at vi ikke bare er imot erotisering av volden, men også av selve kjønnsmakta. Og da har vi trådd den radikale mannen for nære.
Den eneste autentiske handling en kvinne kan gjøre i et patriarkat er opprør, sa Simone de Beauvior. Hun er streng mot sitt eget kjønn, og mener undertrykkinga av kvinner faktisk har ført til at vi gjennom oppdragelsen er fratatt menneskelige egenskaper, som skapertrang og erobringslyst. Beauvior peker på hvordan kvinner er bærere av sin egen undertrykking ved å akseptere og omfavne den kvinneligheten vi er gitt.
Alt for mange feminister tilhører miljøer som ikke er feministiske, enten det er venstresidas tradisjonelle organisasjoner, det såkalte Nye venstre eller mer kulturelle, liberale miljøer. Her er det kara som setter premissene for politikken og for omgangsformen. De vil ha tilgang på omsorg og seksuell utfoldelse. Gjennom politisk og personlig lojalitet til menn i disse miljøene gir kvinnene også fra seg definisjonsmakt.
En trivelig feminist blir dermed en som uredd utfordrer Regjeringa, Domstolene eller Makta, men som lar menn være menn uten å lage for mye bråk. Som tar ansvar for at menn ikke føler seg plaga av kvinnekampen, og som er godlynt og omgjengelig. At pornoliberalismen har så stort spillerom i disse miljøene gjør det vanskelig å stå imot. Derfor dukker det med jevne mellomrom opp feminister som synes porno er litt dumt, men at det er enda dummere med puritanisme, eller som vil ha god porno og ikke dårlig.
Det styggeste en kvinne kan gjøre i et patriarkat er å være ukvinnelig. Og feministisk kamp mot alle former for seksualisert undertrykking er noe av det mest ukvinnelige som finnes. Men hvis vi noen gang skal oppnå full kvinnefrigjøring, må vi tørre å ta kampen der vi jobber, der vi bor, og der vi går på skole. Og det er mye gøyere å være en tøff og sint feminist enn en redd feminist. Mitt nyttårsløfte er å bli mye mer ukvinnelig i 2006, og jeg oppfordrer alle andre feminister til å gjøre det samme!