av Trine Rogg Korsvik
Kvinner er ikke alltid ofre i krig. Noen ganger er kvinner i krig tapre og fryktløse, for ikke å si blodtørstige og bestialske. I det lille vestafrikanske landet Dahomey, som lå omtrent der Benin ligger i dag, var småpikenes aller høyeste ønske å bli rekruttert til kongens hær. Kvinnesoldatene i Dahomey var høyt respekterte, de hadde opptil femti slaver hver, og når de gikk rundt omkring måtte alle de møtte vike unna. respekterte, de hadde opptil femti slaver hver, og når de gikk rundt omkring måtte alle de møtte vike unna.
Da franskmennene etter mange års krigføring omsider klarte å erobre Dahomey i 1894, var det den kvinnelige delen av hæren som lengst holdt stand. Ifølge europeiske kilder var disse kvinnelige soldatene, kalt akhosi’er, langt dyktigere og modigere enn de mannlige, de europeiske iberegnet. Grunnen til at den dahomiske hær tapte til slutt var ikke bare fordi deres tyskproduserte rifler var langt mindre effektive enn franskmennenes kanoner. Det hadde brutt ut en dødelig koppeepidemi blant soldatene. Og som om ikke det var nok, gjorde slavene, som franskmennene hadde sluppet fri, opprør mot sine dahomiske herskere.
Slaveri og menneskeofringer
Siden Dahomey hadde kvinnesoldater, kunne man kanskje tro at dette var et flott og forbilledlig kvinnevennlig samfunn, men så enkelt er det nok ikke. Rett nok fantes det ikke privat eiendomsrett til jorda, kvinner var økonomisk sjølstendige og hadde, i motsetning til menn, rett til skilsmisse.
Men Dahomey var en militaristisk slavestat. Før kvinnehæren måtte bruke alle kreftene på å slåss mot franskmennene, lå de i stadige kriger med sine naboer yorubaene og oyoene, som de stadig tok mer land fra. Dessuten dro akhosiene på jevnlige tokt til fredeligere stammer lenger inn i landet for å fange slaver som kongen solgte til europeerne. Betalingen var våpen, tobakk og rom. En gang i året, under stor festivitas, delte den eneveldige kongen ut disse godene til sine undersåtter, mens han ropte: ”spis av livet!”.
På disse årlige seremoniene skjedde det mye spennende. Ikke bare ble det delt ut gaver til folket, diskutert politikk, inngått avtaler og vedtatt lover, i tillegg rullet hodene og blodet fløt, for krigsfanger og forbrytere ble ofret for å ”vanne” forfedrenes graver med blod. Slike morbide ritualer var hellige plikter for å bevare staten slik de hadde fått den fra forfedrene.
Menneskeofringene gjorde sterkt inntrykk på europeerne som besøkte landet, og skulle siden bli et argument for å legitimere okkupasjon og kolonialisering.
Livet som kvinnesoldat
“En tønne rom kan ikke rulle av seg sjøl. Et bord i huset blir nyttig først når noe blir satt på det. På samme måte er den dahomiske hær uten akhosiene: ubrukelig.” Denne metaforen skal en av de kvinnelige offiserene ha framsagt under en seremoni på midten av 1800-tallet. Hvor mange akhosier det fantes i Dahomey, er usikkert, men på slutten av 1800-tallet skal det ha vært en åtte-ti tusen av dem. Det var de som utgjorde landets stående hær, mens de mannlige soldatene bare var vernepliktige. At det kun var kvinner som tilhørte den stående hæren og som utgjorde kongens livgarde, skyldtes at menn, med unntak av evnukker som utførte ”intime tjenester” for kongen, ikke hadde adgang til palasset.
Hvert tredje år ble alle jenter i Dahomey innkalt til kongen til sesjon. De som ble utvalgt til å tjene kongen, fikk bo i hans palass og ble tildelt stillinger som tilsvarte deres plass ellers i samfunnet: jenter fra overklassen ble offiserer, jenter fra mellomskiktet ble menige soldater, mens slavedøtre ble slaver for de andre akhosiene. Akhosienes arbeidsoppgaver var spesialiserte. ”Muskedunderkvinnene” (agbarya) var de største og sterkeste, og noen av dem var med i ”garantert-å-drepekompaniet” (gan’unlan). Elefantjegerne ble ansett for å være de tapreste, mens de unge jentene som oftest var bueskyttere (go-hen-to), utstyrt med giftpiler og kniver.
De kvinnelige offiserene kunne ha så mange ektemenn de ville, mens soldatene, som egentlig var gift med kongen, skulle leve i sølibat. Tanken var at de slåss bedre når de ikke hadde sex: ”Å se horden av kvinner som finner en morbid glede i å besørge de lemlestede og døende, får meg til å tro at det er en tributt betalt til seksualiteten. Selvfølgelig er de ville som skadede gorillaer, mye grusommere enn sine våpenbrødre”, skrev en samtidig engelskmann, som mente at ”amasonene” ”ved å hengi seg til de forferdeligste grusomheter, glemmer andre lyster fra vår falne natur.” Vel, ikke helt. På tross av trusselen om å bli halshugd, ble stadig vekk noen av dem gravide. Oftest ble de benådet, og døtrene deres ble oppdratt til soldater. Verre var det for mennene som hadde befruktet dem. En samtidig dahomisk vits gikk ut på at flere av de mannlige soldatene døde som følge av besøk i akhosienes leir, enn i kamp. De fikk hodet kappet av på den årlige festivalen.
Europeerne var rystet over akhosienes treningsprogram. En engelsk kaptein uttalte at han ikke trodde den britiske hær ville få mange rekrutter om den hadde benyttet seg av samme slags trening som amasonene. Blant annet fikk de dype sår fordi de måtte klatre på vegger dekt med tornebusker. I europeiske øyne hadde akhosiene en imponerende og aktiv framtreden, og inspirert av disse ble det foreslått at også den britiske hær burde skaffe seg kvinnelige soldater. Dette til tross for at akhosiene var ”stygge og firkantede kjerringer som trasker grettent av gårde”.
I kamp var akhosiene ansett for å være langt taprere enn de mannlige soldatene, som ofte stakk av. På fon, språket som de fleste snakket i Dahomey, betydde ordet ”krig” det samme som ”menneskejakt”, og krigføringens taktikk hadde mønster av slaveraid: omringning om natta, overraskende angrep i grålysninga der målet var å fange flest mulig folk.
Hvis akhosiene kom tilbake etter raidet uten fanger eller avhugde hoder i beltet, ble de straffet med fengsel første gang og med dødsstraff hvis det gjentok seg.
Ikke bare var blodtørstighet og våpenbruk viktig for en dahomisk soldat, dyktighet i dans var også påkrevet. Dansen var grasiøs, men med voldelig innhold, ettersom bevegelsene imiterte avhugging av hoder og sverdslag: ”Med oppspilte øyne beveger danserens høyre hånd seg på en skjærende måte en stund, som for å skjære over nakken, så blir begge hender brukt og en vridning avslutter den blodigedåd”, heter det i en samtidig beskrivelse av ”sverddansen”.
Livet utenfor soldatleirene
Jenter som ikke var store og sterke nok til å gå inn i hæren, hadde en rekke andre karrieremuligheter i Dahomey. Nesten alle kvinner var bønder på si, og omtrent halvparten drev med handel, en syssel som nærmest var forbeholdt damer. Handel med utlendinger hadde faktisk kvinner enerett på. Forretningskvinnene var organisert i sodudo, et slags laugssystem som hadde sosiale og foretningsmessige funksjoner. Hvis medlemmene ble syke eller døde stilte sodudo’en opp, og hvis nykommere kom og tok lavere priser enn sodudo-medlemmene hadde fastsatt, fikk de regelrett juling. Sysler som var relatert til dødskulten var høyt verdsatt, og å spinne likkleder var et høystatusyrke. I likhet med å drive langdistansehandel, være skatteinnkrever, keramiker eller bonde, var dette et yrke som var forbudt for menn.
I prinsippet eide kongen alt og alle som bodde i Dahomey, som ifølge samtidige europeiske kilder var et ”perfekt despoti”. Embetsverket og byråkratiet var innfløkt og ettersom ikke-kastrerte menn ikke hadde adgang til palasset, fantes det i statsapparatet mange yrkesmuligheter for kvinner. Å være soldat var svært ærefullt for Dahomeys kvinner, men det aller mest ærefulle var å være ”mor”. Anførselstegnene angir at dette ikke handlet om å være en hvilken som helst mor, men en kvinne med tittelen ”mor”. Innehaveren av en slik tittel snakket på vegne av kongen, administrasjonen, diplomatiet og handelsforbindelsene. Rent konkret betydde det at en europeisk handelsmann som kom for å bytte tobakk mot slaver fikk utpekt en ”mor” som på vegne av ham diskuterte business med en av kongens ”mødre”. Å snakke ”mann mot mann” var det største tabu. Dette syntes nok europeerne var underlig, men de fant seg i det. Det sier seg sjøl at kvinner med denne tittelen hadde temmelig stor makt. Kanskje det var derfor det tok så lang tid før Dahomey ble overrumplet av kolonimaktene?
I prinsippet eide kongen alt og alle som bodde i Dahomey, som ifølge samtidige europeiske kilder var et ”perfekt despoti”. Embetsverket og byråkratiet var innfløkt og ettersom ikke-kastrerte menn ikke hadde adgang til palasset, fantes det i statsapparatet mange yrkesmuligheter for kvinner. Å være soldat var svært ærefullt for Dahomeys kvinner, men det aller mest ærefulle var å være ”mor”. Anførselstegnene angir at dette ikke handlet om å være en hvilken som helst mor, men en kvinne med tittelen ”mor”. Innehaveren av en slik tittel snakket på vegne av kongen, administrasjonen, diplomatiet og handelsforbindelsene. Rent konkret betydde det at en europeisk handelsmann som kom for å bytte tobakk mot slaver fikk utpekt en ”mor” som på vegne av ham diskuterte business med en av kongens ”mødre”. Å snakke ”mann mot mann” var det største tabu. Dette syntes nok europeerne var underlig, men de fant seg i det. Det sier seg sjøl at kvinner med denne tittelen hadde temmelig stor makt. Kanskje det var derfor det tok så lang tid før Dahomey ble overrumplet av kolonimaktene? høvdinger og andre stormenn som kunne ha opptil fire hundre koner hver. Vanlige menn hadde som oftest ingen koner, for ingen ekteskap kunne inngås uten kongens samtykke. Kongen kunne også pålegge jenter å være statsprostituerte, og disse hadde ikke lov til å avvise noen kunder. Ikke fikk de beholde stort av det de tjente heller, for mesteparten gikk rett til kongen.
Dahomey var blant de første afrikanske landene som frigjorde seg fra den franske kolonimakta, og løsrivelsen skjedde på ublodig vis i 1960. Etter et marxist-leninistisk statskupp i 1975 skiftet landet navn til folkerepublikken Benin. På 1990-tallet ble det gjennomført demokratiske reformer og landet har framstått som en relativt fredelig plett i forhold til for eksempel nabolandet Nigeria.
Den dag i dag danser fortsatt kvinnene i Benin sin særegne sverddans for å minnes den gangen de var krigere.
Kilder:
Akinjogbin, I.A.: Dahomey and its Neighbours 1708-1818 (Cambridge 1967).
Argyle, W.J.: The Fon of Dahomey – a History and Ethnography of the Old Kingdom (Oxford 1966).
Cappelens kvinnehistorie, bind 3(Oslo 1993).
Crowder, Michael (eds.): West AfricanResistance – the Military Response to Colonial Occupation (NY 1971).
Dalzel, Archibald: The History ofDahomey – An Inland Kingdom of Africa . Compiled from Authentic
Memoirs (London 1793).
Ellingsworth, Paul: “Dahomey,Christianity and Politics 1843-67”, Journal of African History 5 (1964).
Fraser, Antonia: The Warrior Queens(NY 1988).
Norris, Robert: Memoirs of the Reignof Bossa Ahádee, King of Dahomey, an Inland Country of Guinei (London 1789).
Hafkin, Nancy and Edna Bay:Women in Africa. Studies in Social and Economic Change (California 1976).
Herskovits, Melville J.: Dahomey – an ancient West African Kingdom (NY 1938).
Law, Robin: “Dahomey and the SlaveTrade; Reflections on the Historiography of the Rise of Dahomey”, Journal of African History 27 (1986).
Mair, Lucy: African Kingdoms(Oxford 1977).
Palau-Marti, Montserrat: Le Roi-Dieuau Bénin (Paris 1964).
Salmonson, Jessica Amanda: The Encyclopedia of Amazons – Women Warriors from Antiquity to the Moderen Era (New York 1991)
Snelgrave, William: A New Accountof Some Parts of Guinea and the Slave Trade (London 1734).
Stride, G.T. and Caroline Ifeka Peoples and Empires of West Africa (NY 1971).