Like forutsigbart som alltid, er sinnet mot de som
demonstrerte mot rasisme og urettferdighet, tenk å prioritere politisk
engasjement i koronaens tid! Lysløypa og utelivet kan tolereres, det er trass
alt penger involvert, men å demonstrere for sine meninger er ikke akseptabelt
nå, demokratiet får vente. De mange reaksjonene på sosiale medier, etter
demonstrasjonene i Oslo og de andre storbyene for et par uker siden, er en
studie verd!
Arkiv
Vekk med nemdene!
Torsdag 13. juni 2019 stemte Stortinget gjennom en endring i den norske abortloven. Fra og med nå må kvinner som ønsker å fjerne et eller flere fostre når de er gravide med flerlinger, møte i nemnd. «Klarer du en, klarer du to», for å sitere Ingolf Ropstad i Kristelig folkeparti.
Etter fem år med kamp om innskrenkninger i norske kvinners abortrettigheter, er tiden kommet for oppsummeringer. Det startet som kjent i 2014, da regjeringen prøvde å utvide helsepersonell sin adgang til å reservere seg i abortspørsmål. Ifølge regjeringen og deres tilhengere en bitteliten bagatell, og absolutt ingenting å bry seg om. Forslaget ble som kjent skutt ned, vi var ganske mange som brydde oss, og 8.mars toget i 2014 ble en kjempemønstring.
Read MoreHersketeknikker
I år er det 40 år siden Berit Ås lanserte de fem hersketeknikkene, som en beskrivelse av mathandlinger som brukes for å holde kvinner utenfor beslutningsprosesser. Dette er vel verdt en markering.
Teoriene vi fikk levert av Berit Ås er en kraftfull verktøykasse, og er nok det viktigste teoretiske bidraget til feminismen fra norsk hold. Og teorien er ikke utdatert, den er like skjellsettende i dag som den var for 40 år siden. I takt med de beste tradisjonene i den nordiske kvinnekampen, gjorde Berit Ås teorien til felleseie, gjorde den kollektiv. Jeg er temmelig sikker på at selvbevisthetskursene de har i næringslivet er annerledes enn de vi har i kvinneorganisasjonene, men jeg er like sikker på at de heller ikke i NHO kommer utenom hersketeknikkene til Berit Ås.
Read MoreSexkjøpsloven – ti år!
I år er det ti år siden sexkjøpsloven ble en del av det norske lovverket. Sexkjøpsloven var en viktig milepæl og jubileet er vel verdt å markere. Norge har i ti år hatt en lov som forbyr å kjøpe seksuelle tjenester, basert på forståelsen at sexkjøp er seksualisert vold og utnytting av ulike maktforhold. Formålet med sexkjøpsloven var å forebygge og redusere menneskehandel, få ned antall kunder og å påvirke holdninger. Loven var basert på erfaringer og innspill fra kvinner som har vært i prostitusjon, og tar deres opplevelser av krenkelser på alvor.
Read MoreNytale om feminisme
Innlegg i Klassekampen av Ane Stø 10. februar
FRI, Skeiv ungdom og Skeiv verden forsøker i Klassekampen 9.februar å unngå diskusjon om begrepet «sexarbeider», fordi de mener diskusjonen er ekskluderende for dem som identifiserer seg med begrepet.
Alle med et minimum av politisk engasjement vet at det ligger mye politikk i valg av ord og begreper; om du foretrekker begrepet krig eller militære operasjoner, sier noe om ditt verdivalg når det gjelder legitimiteten av krigshandlinger; om du velger å kalle asylsøkere for lykkejegere, sier noe om ditt syn på mennesker på flukt.
Read MoreFrøken Ottesens ø
Frøken Ottesens ø
Regjeringen har de siste årene kuttet mye i kriminalomsorgen, samtidig som hundretalls millioner blir brukt til å leie fengselsplasser i Nederland. Køene i domstolene blir lenger enn lange, tilbudene og rehabiliteringen blir dårligere, antall ansatte i forhold til innsatte blir færre. Både innsatte og ansatte kjenner på belastningene. De borgerlige partiene, spesielt Fremskrittspartiets, valgløfter om å ordne opp og sørge for strengere straffer for kriminelle tåler ikke en nærmere granskning. Kriminalpolitikken til de dypblå trenger rett og slett en avledning: De som begår overgrep mot barn er monster, sier justisminister Sylvi Listhaug, og forsvarer uttalelsen med at hun kaller en spade for en spade.
Justisministerens uttalelser har med rette skapt debatt, og jeg håper at hun både har feilberegnet sitt publikum og sin oppslutning. Lengre straff og lettvinte løsninger på svære problemer er jo ellers et av høyre-demagogenes sikreste grep. En mer human kriminalomsorg er det helt andre krefter som har kjempet igjennom. En av Nordens største politiske forbilder, seksualopplyseren, antikrigs- og kvinneforkjemperen Elise Ottesen-Jensen gjorde sin seksualpolitiske debut gjennom et innlegg i avisa Arbeidet i Bergen. Året var 1914, og dette var første gang hun kom i offentlig uvær. Bakgrunnen var en mann i Stavanger som hadde forgrepet seg mot ei jente på to år og smittet henne med en kjønnssykdom. Dommen mannen fikk var på 8 år, og dette forårsaket en heftig diskusjon om strengere straffer og kastrasjon av seksualforbrytere. I dette klimaet skriver unge Elise Ottesen at slike tiltak var virkningsløse, og at staten istedenfor burde skaffe seg en øy, eller ø som det den gang het i avisene. Ved at overgriperne ble plassert på et slikt sted, var samfunnet beskyttet mot flere overgrep, og disse mennene – som jo egentlig var syke og ulykkelige mennesker ifølge Elise - kunne settes til å drive gård så oppholdet nærmest betalte seg selv. Samtidig som de forviste fikk behandling og utviklet seg til bedre mennesker.
Elise Ottesen ble som ventet både utskjelt og gjort narr av. Og «Frøken Ottesens ø» ble snart et begrep både i avisene og de mange lokale revyene. Men hun ga seg ikke. Elise, som visste mer enn de fleste om hvilke overgrep kvinner og barn er utsatt for gjennom sitt livslange engasjement, trodde gjennom hele livet på menneskenes evne til forbedring.
Elise Ottesen-Jensen – kalt Ottar, hadde et stort spenn i sitt engasjement og arbeid. Hun var verdens første kvinnelige sportsjournalist, drev med fredsarbeid og skjulte flyktninger. Det er som seksualopplyser hun er mest kjent. Som aktivist arbeidet hun utrettelig for seksual- og prevensjonsopplysning som var forbudt i Sverige helt fram til 1938. Elise gikk konkret til verks. Taler, bøker og artikler var ikke nok. Hun reiste rundt i hele Sverige med turneer der hun først talte om et lovlig emne, for etterpå å ha ulovlig veiledning og tilpasning av pessar for arbeiderkvinnene på bakrommet. Det er viktig å ha flere tanker i hodet. På tross av at mye av det hun så og opplevde førte til et kraft fullt engasjement for å bedre kvinners liv, mistet hun aldri humanismen av syne.
Planen til Erna Solbergs regjering ser ut til å være det motsatte. Nå skal det reaksjonære teateret ikke lenger bare handle om innvandring og integrasjon, nå skal det omfatte hele justissektoren. Listhaugs monsterutsagn setter også det kollektive hukommelsestapet til Siv Jensen og Frp i et visst lys. Betyr definisjonen til Listhaug at Ulf Leirstein er et monster? Er Fremskrittspartiet og regjeringen enige i lovens definisjon om at 15 åringer er barn? Eller finnes monstrene bare blant dem Listhaug ikke kjenner? Hvor vanskelig er det å få øye på overgriperne i egne rekker?
Feminister er mannens beste venn. Vi tror at nedarvede kjønnsroller og årsakene til at enkelte menn mener de har «rett» til å krenke kvinner og barn kan endres. I motsetning til Justisministeren vil vi ikke avskrive Leirstein som et monster. Men vi trenger bedre strukturer for å beskytte kvinner og barn mot menns vold og overgrep, raske straffereaksjoner og et langsiktig reformarbeid av den enkelte overgriper. Og det koster penger.
Asta B. Håland
Kvinnegruppa Ottar
Forslag til billedtekst:
Elise Ottesen – med tilnavnet Ottar- ble født på Høyland i Sandnes i 1886. Faren var prest og Elise var nummer 17 i en søskenflokk på 19. I Sandnes er det et minnesmerke over henne, laget av Kari Rolfsen til 100-årsdagen etter initiativ fra Nyfeministene.
Read MoreHvem har misforstått?
Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 7. april 2014
Idet filmen om Børre Knudsen minner oss om tøffere tider, kan det være på sin plass med andre repetisjonsøvelser også. Det ser ut til at det er flere enn Erna Solberg og Bent Høie som trenger en gjennomgang, de siste ukene har regjeringen nemlig fått en håndsrekning fra tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla.
Den foreslåtte reservasjonsretten dreier seg om å etablere et overordnet nivå, med en «høyverdig» moral som forteller oss alle, og ikke minst den enkelte kvinne, at å ta abort er et dårlig moralsk valg. Vi skal skamme oss. Dersom kvinnene ikke skjønner at de har gjort noe moralsk klanderverdig når de har tatt abort, så skal staten fortelle dem at de er feil i seg selv. Abort er nemlig et så stort moralsk problem at de moralsk høyverdige legene må få lov til å reservere seg fra dette grusomme overtrampet. Og kvinner skal jammen få kjenne at om vi velger å ta abort, har vi satt moralen til side!
Read MoreProstitusjon og menneskeverd →
Årsaken til at de aller fleste nordmenn ikke ser prostitusjon som et gode, er at vi ikke lenger mener at sex er en ting som kvinner «har», og kan velge å «gi» eller selge til menn.
Read MoreEn milepæl
Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen, 10. juni 2013
Ideen under både den franske og den amerikanske revolusjonen var at all makt skulle utgå fra folket. Men alle ble ikke regnet til ”folket” – en god del menn og alle kvinner falt utenfor. I harme skrev franske Olympe de Gouges Kvinnerettserklæringen i 1791. Ettersom folket besto av både menn og kvinner, hadde både borgere og borgerinner rett til å ha makt, hevdet hun og fortsatte: ”Kvinnen har rett til å bestige skafottet. Da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen.” Selv fikk Olympe de Gouges bare oppleve skafottet. Hun ble henrettet av revolusjonsdomstolen i 1793.
Read MoreDen nye vinden
Forleden dag fikk leder i Senterungdommen, Sandra Borch, nok et innslag på Dagsnytt 18. Denne gangen var det angrep på kvinnebevegelsen generelt, og Senterkvinnene spesielt, som skaffet rampelyset. Ungdomspolitikeren mener at kvinneorganisasjoner er overflødige fordi kvinnekampen er vunnet, og at organisasjoner av typen Kvinnegruppa Ottar får altfor mye offentlig støtte(!).
Read MoreAvvik
17. mars er det på dagen nøyaktig 100 år siden første kvinne tok plass på Stortinget. Etter at Norsk kvinnesaksforenings Torild Skard har brukt en del tid i arkivene, har også Anna Rogstad fått en liten biografi. Som de mange andre kvinnepionerer har hun ikke fått stor interesse fra historikere eller andre forståsegpåere. Anna Rogstad representerte Frisinnede Venstre. Da jeg lærte om henne i en bisetning på skolen, sto det at hun var fra Høyre, men det viste seg altså, som annet fra den kanten, å være historisk feil. 100 år siden første kvinne på Stortinget er jo en milepæl, og det skal markeres både på Stortinget og i Oslo rådhus denne uka.
Read MoreNoe å feire?
Da jeg i denne spalten første gang påpekte at Storting og Regjering hadde oversett stemmerettsjubileet i 2013 var det en litt pinlig affære. Stortinget hadde akkurat da satt ned en tung komité for å forberede 200-årsjubileet for Grunnloven, mens ingen hadde gjort forberedelser for å feire 100-årsjubileet for innføring av demokratiet i Norge. Etter litt kremting og rødming er det nå satt ned en komité, men det får tydeligvis ikke stort til å skje. I mars 2009 hadde Regjering og Storting 4 år og 4 måneder til rådighet. Nå har de nokså nøyaktig 3 år. Jeg leste nettopp at det var satt av 40 millioner til forskning i forbindelse med jubileet i 2014.
Kampen om historien
I 1993 var det å bli servert av en dame med bare bryster så trendy at Anne Grosvold syntes hun måtte ha det med i fredagsunderholdningen på statskanalen. En kommentar til de ukentlige demonstrasjonene mot toppløsserveringen i Oslo. Demonstrasjonene nådde et klimaks da politimesteren i Oslo, Willy Haugli, satte inn hester for å rydde bort demonstranter som hadde blokkert Lido Go-Go-bar i Teatergata. En arm ble brukket og et øre revet av, og i media var forferdelsen over politivolden stor.
Read MoreVi vil ha alt! 8. mars på 70-tallet
av Helga Forus
Gjennom sin første storhetstid i den revolusjonære kvinnebevegelsen, og som en konfliktfylt og seierrik kampdag for søttitallets ulikekvinnebevegelser, har slagene om 8. mars definert de politisk linjene i kvinnekampen.
I BEGYNNELSEN
Ideen om en internasjonal kvinnedag ble lansert i begynnelsen av forrige århundre i sammenheng med kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for rettigheter. Kvinnedagen ble i utgangspunktet vedtatt som en nasjonal markering av det amerikanske sosialistpartiet i 1908, og den første demonstrasjonen ble avholdt 28. februar 1909. I 1910 ble den første internasjonale kvinnekonferansen avholdt i København, og den tyske sosialdemokraten Clara Zetkin fikk gjennomslag for å innføre en internasjonal kvinnedag den 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen skulle være en kampdag for den sosialistiske kvinnebevegelsen, i første omgang som et redskap i kampen for kvinners stemmerett. Det påfølgende år ble dagen markert i Sveits, Tyskland, Østerrike og Danmark: En million kvinner demonstrerte.
I Norge ble kvinnedagen markert første gang i 1915. Da avholdt Kvinneforbundet i Arbeiderpartiet folkemøte for fred, og Alexandra Kollontaj holdt tale i Oslo. I forbindelse med markeringen av den internasjonale kvinnedagen samlet en stor mengde kvinner seg i Petrograd for å demonstrere for ”brød og fred” i 1917. Med denne fredelige markeringen som utgangspunkt demonstrerte befolkningen i flere dager, og situasjonen eskalerte til februarrevolusjonen. Russland brukte ikke på dette tidspunktet den gregorianske kalenderen, når februarrevolusjonen begynte 23. februar, tilsvarer dette 8. mars. Datoen ble i 1922 erklært av Lenin til kommunistisk festdag for å minnes kvinnenes innsats i revolusjonen. I østblokklandene ble kvinnedagen mer en ”hyldningsdag til kvinden” på linje med morsdagen enn en politisk kampdag.
I Norge var dagen knyttet til den sosialdemokratiske og kommunistiske bevegelsen, og bar preg av å være en partimarkering på venstresiden heller enn en kampdag for en selvstendig kvinnebevegelse. Arbeiderpartiet tok opp markeringen av 8. mars fra 1921, men fra 1929 forsvant den igjen.
I 1945 ble 8. mars datoen for den internasjonale kvinnedagen, og fram til kvinnekampen vokste fram igjen ble det en dag der ulike kvinneorganisasjoner avholdt mindre markeringer.
8. mars fikk sin nåværende politiske betydning fra kvinnebevegelsen på søttitallet.
HVEM VIL LIGGE ØVERST?
Den nye kvinnebevegelsen avholdt sitt første 8. marstog i Oslo i 1972 etter initiativ fra Kvinnefronten, og gjennom hele søttitallet stormet det rundt kvinnedagen. I den daglige kampen var aktivistene opptatt av forskjellige prosjekter og hadde ulike arenaer å kjempe på.
Men i 8. marsarbeidet kom de politiske og organisatoriske uenighetene i en stor og aktiv bevegelse fram. Beskyldninger om at Kvinnefronten var en sekterisk og totalitær cover-organisasjon styrt av ml-bevegelsen, om at Nyfeministene var vulgære og splittende aktivister uten strategiske målsetninger, om at SVs kvinneaktivister var borgerlige forsvarere av imperialismen, preget konfliktene rundt markeringen.
Når Nyfeministene møtte opp med spektakulære paroler i kvinnetoget i 1972 ble det nærmest håndgemeng mellom demonstrantene. Parolene ”Nei til tvangspuling”, ”Nei til moderskapet”
og ”Vi vil ligge øverst” var for hard kost for andre deler av kvinnebevegelsen. Det ble truet med ordensmakten, og Nyfeministene måtte gå femten meter bak de andre demonstrantene med en ensom politimann mellom dem og resten av toget. Da en nyfeminist hadde med seg parolen ”Drep ikke kjærligheten med tvangspuling” i Oslo sitt kvinnetog i 1975, ble hun slått og lugget og fikk plakaten sin revet i stykker. Visstnok av en gruppe framtredende kvinnefrontere.
DE BORGERLIGE, DE TOTALITÆRE OG DE KONTRAREVOLUSJONÆRE
I Oslo, Bergen, Trondheim og flere andre steder i landet var kvinnebevegelsen stor og gjenstridig nok til å splitte markeringene i to tog. Hovedsplittelsen mellom demonstrantene var både Nyfeministenes radikale og Kvinnefrontens internasjonale paroler.
Bruddet mellom Kvinnefronten og de andre kvinneorganisasjonene kom i Oslo i 1976, da Kvinnefronten stilte ultimatum på 17 hovedparoler. Dette året gikk det to kvinnetog i Oslo, Bergen og Trondheim. Splittelsen var mellom 8. marskomiteen, der Kvinnefronten arbeidet, og Samarbeidskomiteene hvor Brød og Roser, Norsk Kvinneforbund, Oslo Kvinnesaksforening, Nyfeministene og Lesbisk Bevegelse deltok. Retorikken omkring togsplittelsen gikk høyt.
Enkelte var visstnok kontrarevolusjonære og – selvsagt – borgerlige, andre var totalitære. Beskyldninger om fascisme var i omløp. Det ser ikke ut som om splittelsene av kvinnebevegelsen førte til mindre oppslutning om markeringene av dagen. Togene var store gjennom hele søttitallet, og i årene med splittelse vokste demonstrasjonene. Oppslutningen var på topp i 1978 da Klassekampen (10.3.78) meldte om ”21 000 på gata 8. mars”.
Kvinneaktivistene samlet se igjen i et felles tog i 1978 i Bergen, 1979 Trondheim og i 1981 i Oslo, og samarbeidet har holdt siden Nyfeministene mente at demonstrasjonstoge måtte gjenspeile bredden i kvinnebevegelsen og at det sto enhver fritt å markere sitt eget standpunkt Andre mente kvinnedagen måtte brukes so en markering av kvinnebevegelsens linje, og at parole måtte vedtas på komitémøter. Kompromisset ble noe steder å tillate egne paroler om de ikke stred mot de vedtatte hovedparolene.
Nyfeministene ønsket at kvinnedagen i all hovedsak skulle ha feministiske hovedparoler, mens Kvinnefronten ønsket å bruke dagen på å kjempe for politiske krav som ikke nødvendigvis bare var knyttet opp mot kvinnekamp. Var den internasjonale kvinnedagen en dag der kvinnene markerte sine generelle politiske standpunkt, eller en kampdag for kvinners rettigheter? Nyfeministene ville bruke dagen til å kjempe mot patriarkatet, mens Kvinnefronten ville ha gjennom hovedparoler som ”Støtt frigjøringsbevegelsene”, ”Forby Norsk Front”, ”Kamp mot all imperialisme”, ”Atomkraft? – Nei takk!” på lik linje med de feministiske parolene. Kampen mot monopolkapitalen og imperialismen var for Kvinnefronten det sentrale spørsmålet, mens Samarbeidskomiteene mente de anti-imperialistiske parolene var en politisk innsnevring på bekostning av kvinnekampen.
POLITISK ROM
Nyfeministenes paroler ble betraktet som splittende og flåsete av andre deler av kvinnebevegelsen.
Når Nyfeministene i 1977 demonstrert mot ”kukkveldet”, mente Klassekampen (15.3.77) at
”Dette er en fortsettelse av tidligere paroler mot ”tvangspuling” og krav om å ”ligge øverst”. En ting er at dette er en fullstendig avsporing av kvinnekampen. En annen sak er at dette er ammunisjon for reaksjonære som vil angripe kvinnekampen. Vanlige kvinner som sliter med dårlig økonomi, mangel på daghjemsplasser og som slåss for kravet om sjølbestemt abort, kjenner seg ikke igjen i denne parodien av paroler.”.
Nyfeministene mente at tilspissa parolermåtte stå for parolebærerenes egen regning, og at det var viktig å gi kvinnedagen et radikalt og oppsiktsvekkende politisk innhold. De mente det verste som kunne skje var at kvinnedagen ble en blodfattig markering av enighet, og ville flytte grenser for hvordan man kunne snakke om politikk. Å fronte paroler som kvinner utenfor kvinnebevegelsen ikke i utgangspunktet identifiserte seg med, var en strategi for å åpne opp et større politisk rom for feminisme. Birgit Bjerck fra Nyfeministene skriver:
”Hvis vi skal kunne bekjempe den seksuelle undertrykkelsen av kvinner, må vi bryte med borgerlig takt og tone. Kvinnebevegelsen må ikke vente med å stille krav eller sette navn på undertrykkelsen til kravene er akseptert som riktige av så å si hele befolkningen.” (KjerringRåd: 1975:4).
Det var også mindre åpenbare splittelser på parolegrunnlaget, den store ulikheten mellom Samarbeidskomiteens ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” og 8. marskomiteens ”Sjølbestemt abort nå” er kanskje ikke så lett å få øye på. Men i den harde agitasjonen rundt togsplittelsen ble det hevdet at innholdet i ”Sjølbestemt abort i neste stortingsperiode” var ”at
kvinnene skal legge ned kampen for sjølbestemt abort og overlate saka til Stortinget.” (Klassekampen 15.2.77).
Det ble også hevdet at å ville luke vekk parolen ”Kamp mot all imperialisme” til fordel for ”Solidaritet med undertrykte kvinner i alle land” ville være ”ikke bare å unnlate å ta stilling. I sin konsekvens er det å ta stilling for supermaktene og imperialistisk aggresjon mot kampen for nasjonal suverenitet.”
(Klassekampen 17.2.77).
KVINNEBEVEGELSENS MØTEPLASS
Mange viktige paroler ble båret fram i 8. marstogene på søttitallet, og mange av kravene ble kjempet gjennom. Kampen for sjølbestemt abort var en av de viktigste og mest sentrale, selve kravet var det bred enighet om i kvinnebevegelsen, og loven om sjølbestemt abort innen 12. svangerskapsuke ble innført i 1978, året da oppslutningen om kvinnedagen var på sitt høyeste. Kampen for kvinners rett til arbeid, 6 måneders svangerskapspermisjon, for daghjem, seksualundervisning og homofiles rettigheter hadde også stor gjennomslagskraft, mens parolene ”Nei til motepress!” og ”Vekk med porno!” har en enda lenger vei å gå i nåtiden. De radikale feministenes krav om at ”Vi vil ligge øverst”, ”Vi vil ha alt” og ”Nei til tvangspuling” har ikke en like skandaløs klang som i sin samtid. Og det var vel halve poenget. Nyfeministenes strategi for å sprenge grenser i det offentlige rom, og usjenert troppe opp med paroler som fikk meddemonstranter til å ty til voldeligheter, åpnet opp rommet kvinnebevegelsen trengte for å kunne snakke om seksualisert undertrykking og bekjempe puritanisme.
I år er det 35 år siden Kvinnefronten tok initiativ til den moderne, norske kvinnebevegelsens første 8. marstog. I alle disse årene har kvinner over hele landet markert den internasjonale kvinnedagen med tog, møter, fester og aksjoner. Kvinnebevegelsens ulike aktører har måttet diskutere linjer, strategier, paroler og organisering med hverandre. Disse diskusjonene er ikke alltid like hyggelige, men det er en nødvendighet og en styrke at norske kvinneaktivister kjemper om og for kvinnedagen. At vi har avholdt demonstrasjonstog i store deler av landet i 35 år markerer og gir styrke. Uten kvinnetogene ville den norske kvinnebevegelsen mistet sin sentrale møteplass, og dagen ville mistet sin styrke og relevans.
Historien om 8. marstogene er til tider absurd, til tider stolt, og hele tiden en viktig historie.
Amasonene i Dahomey
Kvinner er ikke alltid ofre i krig. Noen ganger er kvinner i krig tapre og fryktløse, for ikke å si blodtørstige og bestialske. I det lille vestafrikanske landet Dahomey, som lå omtrent der Benin ligger i dag, var småpikenes aller høyeste ønske å bli rekruttert til kongens hær. Kvinnesoldatene i Dahomey var høyt respekterte, de hadde opptil femti slaver hver, og når de gikk rundt omkring måtte alle de møtte vike unna. respekterte, de hadde opptil femti slaver hver, og når de gikk rundt omkring måtte alle de møtte vike unna.
Read More- Katti Anker Møller og kvinners rett til egen kropp
”Mænderne har indrettet sig efter sine behov her i verden. Nu er det vor tur” Katti Anker Møller (1868-1945) var en av Norges tidligste radikale feminister som kjempet for bedre rettigheter for mødre og retten til selvbestemt abort allerede i 1915. Likevel er hun en forholdsvis ukjent person blant dagens kvinner. Av de rundt tjue jentene jeg foretok en uformell spørreunderøkelse blant, var det bare bibliotekaren som nikket gjenkjennende idet hun gikk for å hente de få bøkene i kjelleren.
Read MoreFlyktningehjelp og antikrigsarbeid, en annen side av "Ottar"
Elise Ottesen-Jensen (1886-1973), som Kvinnegruppa Ottar er kalt opp etter, er mest kjent som en ledende seksualpolitiker i Norden, og stifter av RFSU (Riksförbundet för sexuell upplysning). Hennes innsats har bidratt til å bedre kvinners rett til eget seksualliv, rett til abort og prevensjon. Men hennes engasjement favnet videre enn dette. Hun var i mange år aktiv som sosial agitator. Hun snakket om faglig organisering av de kvinnelige arbeiderne, og startet en kvinnelig diskusjonsklubb der emner som “kvinner og fagforeninger” og “kvinner og fred” ble diskutert. Hun arbeidet i lang tid som journalist i arbeiderpressen, der hun fikk fram både sosialistiske og kvinnepolitiske ideer.
Read MoreUten opprør er man ikke feminist
Kronikk i Stavanger Aftenblad av Asta Beate Håland, 30. juli 1999
Den svenske kjønnsdebatten har nådd Norge og har ført til debatt og interesse for feminismen. Vi i Kvinnegruppa Ottar har med interesse lagt merke til hva de norske aktørene i debatten uttaler seg om, og spesielt hva de ikke er interessert i. Som redaktør av ei planlagt bok om emnet, er Cathrine Sandnes intervjuet i Aftenbladet 20 juli. Og i den forbindelsen avlegger hun, som hun har fått for vane i slike situasjoner, oss i Kvinnegruppa Ottar en visitt.
Read More