av Hanne Størset
Annonsering av demonstrasjon på horestrøket i Oslo 24. august skapte et visst rabalder. Først slo Klassekampen opp på forsida at Kvinnegruppa Ottar skulle bli mer militante. Inga Marte Thorkildsen mente at aksjonen var et angrep på de prostituerte, og Kvinnefronten fulgte etter. Ane Stø ble invitert til både TV og radio, der hun forklarte på beste vis at det var Klassekampen som synes det er militant å bevæpne seg med parole og slagord.
Etter en snau ukes hardkjør og latterliggjøring, var vi ca femti personer som møtte opp for å gå gjennom horestrøket. Den korte stunda toget varte, bar gatene preg av å være feministisk sone. Vi så ingen horekunder, og de prostituerte var heller ikke på gata for en stakket stund.
Vi ville gjenta suksessen den 25. november, den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, denne gangen med en punktmarkering med appell i krysset mellom Karl Johan og Skippergata. Enkelte prøvde å ødelegge markeringa med tilrop og knuffing, men parolen for kriminalisering av horekundene ble godt lagt merke til både av tilfeldig forbipasserende og av de som har tilhold i strøket. Under følger et utdrag fra appellen:
Kjære godtfolk – kjære damer og menn!
(……)
Jeg er stolt over å være her blant oss som holder fast ved at prostitusjon er skadelig, ødeleggende og vold mot kvinner. Jeg er stolt over å være blant oss som sier at nok er nok. Vi som er samla her får verden til å gå framover. Vi støtter oss på kvinnebevegelsens ideologiske tradisjon som sier at vi skal kalle mishandling av kvinner for – mishandling av kvinner. Enkelt og greit. Det tjener ingen kvinner å pakke inn vold mot kvinner i ord som familiebråk eller privatlivets fred. Det er bakvendtland når feminister blir bedt om ikke å demonstrere på horestrøket, mens horekunder og halliker skal få ha sentrale deler av Oslo sentrum som sitt fristed.
Det eneste respektfulle vi kan gjøre når vi veit at jenter sulter seg til døde, når jenter kutter seg til blods, når kvinner selger seg på strøket, eller når damer blir i forhold der de mishandles av partneren sin, er å si høyt og tydelig hva vi mener. Vi må si fra om at dette er vi imot. Vi må si det rakrygga og uten forbehold.
Vi må si at det er forferdelig når kvinner skades på kropp og sjel, og at vi ikke ønsker noen inn i sjølforakt eller mishandlingssituasjoner. Vår solidaritet går til jentene og kvinnene, og vi viser det ved å bry oss.
(……)
Horekunder har blitt behandla med silkehansker i århundrer. Det vil vi ha en slutt på. Horekundene må forvises fra gatene. De må forvises fra Karl Johan, Skippergata og Vippetangen, fra bordeller og hoteller. De må motarbeides og konfronteres overalt der de skulle finne på å kjøpe kvinner.
(……)
Det skal ikke finnes fristeder for horekunder og halliker. I min verden skal ikke kvinner presses ut av det offentlige rom på grunn av vold, trusler om vold eller rein og skjær trakassering.
(……)
Jeg vil avslutte med å gratulere oss som er her – for at vi retter fokus mot det som er viktig. Vi innser at horestrøkets ekspansjon ikke først og fremst er problematisk fordi såkalt pene menn med kone og barn under armen føler seg trakassert på Karl Johan. Det største problemet med et økende prostitusjonsmarked er at stadig flere menn synes de kan kjøpe og misbruke kvinner, og at stadig flere kvinner er fritt vilt i Oslos gater. Det største problemet er at handelen med kvinner er blitt større, og at horekundene foreløpig får holde på i fred og med politikernes godkjennelse. Vi krever at politikerne tar til vettet.
Forvis horekundene fra våre gater. Kriminaliser dem nå!