av Vigdis Vollset
Feministiskt Iniatiativ ble stifta i april 2005, med første politiske mål å oppnå riksdagsrepresentasjon ved valget i 2006. Slik gikk det ikke. De endte med en valgoppslutning på 0,7 %, langt under sperregrensa på 4 %. Den siste tida før valget, da det var rimelig klart at Riksdagen var utenfor rekkevidde, stilte partiledelsen et mål på 1 %, et resultat som ville utløst en økonomisk støtte som ville gjøre dem gjeldfrie etter valgkampen. Gudrun Schyman, tidligere leder av partiet Vänstern, er partiets mest mest profilerte talsperson.
Medias rolle
Bare måneder etter partistiftelsen sendte svensk TV dokumentarprogrammet ”Könskriget” (det er også vist 2 ganger på NRK). Det var et svært tendensiøst program med kryssklipte intervjuer av ledende feminister både i politikken og i forskerkretser, som etterlot et inntrykk av at ”ekstremfeministenes” hovedbudskap var at ”alla män är djur”. Sjøl om ikke FI ble direkte angrepet i programmet, var det liten tvil om at deres politiske målsetninger var en del av grunnen til at det ble lagd. På meningsmålingene gikk andelen som kunne tenke seg å stemme FI umiddelbart ned fra 23 % til 11 %. Ledelsen i FI så det også som svært skadelig for forsøket på å bygge opp et nytt parti, særlig siden de ikke bare ville mobilisere frustrerte feminister fra de eksisterende partiene, men framfor alt mange tidligere uorganiserte. Det siste klarte de til en viss grad også, men det førte samtidig til at de mangler personer med organisasjonserfaring. Og medias fortsatte kampanje skremte mange vekk fra FI.
Nå sliter det relativt nye partiet med en gjeld på 100 000 kroner, i tillegg til svak organisasjon og usynliggjøring fra media. Framtida er ytterst uviss. Likevel har de oppnådd mye på kort tid, og med sterke motkrefter. Ingen riksdekkende partier har ført valgkamp på et slikt lavt budsjett i moderne tid, og ingen har blitt utsatt for lignende hetskampanjer fra media.
Uenighet og åpen diskusjon
Like etter Riksdagsvalget hadde FI et åpent oppsummeringsmøte. Det var uenighet i ledelsen, men den kom ikke klart fram. Alle var enige om at mediedekningen var en klart medvirkende årsak til det dårlige valgresultatet. Alle var også enige om at de hadde en for svak organisasjon, og at de ikke hadde gjort nok for å bygge den opp. Men ingen tok opp kritikken av at Jane Fonda, til stor kostnad, ble henta inn i valgkampinnspurten.
Aktivisme eller parlamentarisme?
F! er fi i offentlig tale, ikke F.I. De omtaler også seg sjøl som ”fi”: ”fienden av patriarkatets ro og orden som blant annet befaler at kvinner skal holde seg tause og i ro.” At kvinner skal bli tause er naturligvis stikk i strid med FIs mål. De er stolte av at deres blotte eksistens har tvunget de andre såkalt ”feministiske” partiene til å ta avstand fra stadig mer kvinnefiendtlige forslag. Dette har de også vist ved å fortsette sine meldinger og kommentarer til kvinnepolitiske spørsmål etter valget.
F! ønsker å legge premissene for en reell kvinnepolitisk diskusjon om hvorfor vi som er flertallet havner i mindretall og avmaktsposisjon igjen og igjen. Men har de en troverdig strategi? Hvordan henger det sammen med at FIs neste politiske mål er valget til EU-parlamentet i 2008? Et valg som de aller fleste svenske kvinner ser på med den største likegyldighet, fordi EU-parlamentet har så minimal innflytelse?
F! har tre store mål for sin partibygging: At FI skal bli det organisatoriske uttrykket for svenske kvinners strev for å oppnå rettferdighet, at FI skal masseskolere svenske kvinner i feminisme, og at FI skal virke som en brøytebil for å tvinge erklærte feminister i andre partier på plass. Foreløpig er det det tredje målet det som har lyktes best.
Følg med på den svenske diskusjonen på:www.feministisktinitiativ.se
eller abonner på feministbrev fra Gudrun Schyman på www.schyman.se