Gerd-Liv Valla har gått av. Det er ingen tvil om at vi har tapt
Pavens inkvisitorer samlet inn bevisene, bedømte dem og felte dommen. I inkvisisjonens gullalder hadde de en test som gikk ut på å kaste kvinner som var beskyldt for å være onde og djevelbesatte på sjøen. Fløt hun, ble hun erklært skyldig og deretter henrettet, ofte brent på bål. Sank hun ble hun erklært uskyldig, og da var trøsten at hun kom til himmelen. Døde gjorde de som ble utsatt for testen, uansett. Omtrent sånn har prosessen mot Valla artet seg. Eller hva skal vi si om ”dommer” av typen: De sakkyndige fremhever at Valla har en non-verbal og verbal intensitet som skaper et voldsomt trykk som fører til følelse av frykt, maktesløshet og virker lammende.
Hele granskningsutvalget med styrte lekkasjer har vært en farse og en rettsskandale fra begynnelse til slutt. Rett og slett en god gammeldags hekseprosess, uten ankemulighet. Saken har vært preget av at mange krefter har funnet sammen i sin felles interesse i å bli kvitt LO-lederen. Enten det er VG, Lars Sponheim, de tradisjonelle høyrepartiene eller høyresida i LO og Arbeiderpartiet. Med så sterke krefter som allierte mot seg, kunne Gerd-Liv Valla umulig vinne. Men jeg skulle gjerne sett noen av motstanderne hennes stå oppreist gjennom dette. Hele Arbeiderpartiet bør langskjemmes, både av å la den beviselig voldelige stortingsmann Klungland fronte angrepene på Valla som hard og uforsonlig, og av å uttale seg som et anonymt flertall i arbeiderpartiets Stortingsgruppe.Det er tøffe tak i fagbevegelsen også. Harde i klypene, som de pleier å si med barske smil, mens vandrehistoriene om de harde klypene lever sitt eget liv. Den mannen jeg kjenner best ble engang på 80-tallet korporlig lempet ut av kontoret til sin egen Forbundsleder, fordi han i egenskap av journalist for herværende avis, forlangte at forbundslederen skulle dokumentere sine egne påstander. Noe han jo ikke kunne, og dermed tydde han til fysiske argumenter isteden. På et forbundsstyremøte i samme forbund, fikk et kvinnelig medlem beskjed om;
”Klapp igjen kjeften, jævla kjeftefitte,” av en middelaldrende mann som ikke var vant til oppkjeftige kvinnfolk som ikke engang var medlem i Arbeiderpartiet.
Slik har det vært, og slik tror jeg det delvis er ennå, og så må Norges første kvinnelige LO-leder gå på grunn av dårlig lederstil? Fordi hun ikke uttrykte nok glede når Ingunn Yssen var gravid? Det er virkelig ikke troverdig.
Så da må vi stille gammeldagse spørsmål om hva og hvorfor. Rett og slett det forferdelig enkle: Hvem tjener på det?
Hvem som taper på at Valla måtte gå, er åpenbart. Det er alle oss som er opptatt av å bevare velferdsstat og sosiale ordninger. Vi som ønsker et sterkt forsvar for kollektive løsninger, enten dette er offentlige skoler, tariffavtaler eller beskyttelse av de fattige. Det er bare å ramse opp: Sykelønnsordningen, arbeidsmiljøloven, pensjonsreformen, tjenestedirektivet, 6-timers dagen, heltids og deltidsproblematikken på kvinnedominerte områder i arbeidslivet, prostitusjonsspørsmålet. På de fleste av disse områdene har Gerd-Liv Valla vært en garantist og en pådriver. Gerd-Liv Vallas avgang er et stort tap for lavtlønte kvinner i offentlig sektor. Gerd-Liv Vallas avgang er et tap for kvinner i Norge. Alle krefter i LO er ikke opptatt av likestilling, demokrati og likeverd. Det har vi ekstremt vis fått demonstrert både i VG og andre medier de siste ukene.
Nå har vi tapt. Det er ingen tvil om at vi har tapt. Norges første kvinnelige LO-leder ble tvunget til å gå av. Kjell Bjørndalen driter i lavtlønte kvinner i offentlig sektor. Stoltenberg og co i Aps maktelite vil mye heller regjere i mindretall basert på samarbeid med sentrumspartiene, enn å være i flertall sammen med SV/SP og et sjølbevisst LO. At vi andre kanskje må tåle både fire og åtte år med Siv Jensen og Erna Solberg i regjeringskontorene, som slett ikke er en usannsynlig pris for dette, må de ha tatt inn som en kalkulert risiko. Tenk hvor mye høyresida i norsk politikk kan få gjort unna da, i sin grenseløse iver for å øke forskjellene mellom fattige og rike i det som på nyspråket heter modernisering. Deretter kan den regjeringskåte og profesjonelle høyresida i Arbeiderpartiet igjen seile inn i regjeringskontorene, uten en sterk venstreside på slep. Strategisk planlegging kalles det visst. Vi kan bare forberede oss, angrepene kommer til å bli mange.