Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen 14. mars 2011
17. mars er det på dagen nøyaktig 100 år siden første kvinne tok plass på Stortinget. Etter at Norsk kvinnesaksforenings Torild Skard har brukt en del tid i arkivene, har også Anna Rogstad fått en liten biografi. Som de mange andre kvinnepionerer har hun ikke fått stor interesse fra historikere eller andre forståsegpåere. Anna Rogstad representerte Frisinnede Venstre. Da jeg lærte om henne i en bisetning på skolen, sto det at hun var fra Høyre, men det viste seg altså, som annet fra den kanten, å være historisk feil. 100 år siden første kvinne på Stortinget er jo en milepæl, og det skal markeres både på Stortinget og i Oslo rådhus denne uka.
To år tidligere, i 1909, fikk Selma Lagerløf som første kvinne Nobelprisen i litteratur, og da ble det protester og demonstrasjon. Å gi Nobelprisen til en kvinne, en ugift kvinne til og med, var en enorm provokasjon, og protestene favnet vidt. Demonstrantene var veldig sinte på Lagerløf, Nobelkomiteen, ideen om kvinnelig stemmerett og hermafroditter. Aktivistene mot kvinnelig stemmerett var svært opptatt av spørsmålet om kjønn, nemlig. De mente at dersom kvinner fikk stemmerett og arbeid og egen lønn kom Sverige til å bli et samfunn av hermafroditter - eller nøytron som de sa på Stortingets talerstol, da saken ble diskutert der.
Når du leser deg opp på kvinnekampen for hundre år siden, så ser du jo sjølsagt hvor viktig det er med like rettigheter. Uten rettigheter er det vanskelig å få til noe som helst, men du ser også ganske klart, hvor uendelig sakte det går sjøl etter at du har kjempet fram disse rettighetene.
Fra 1909 (som var første år kvinner kunne stille til valg), og fram til andre verdenskrig ble det bare valgt inn 6 – seks - kvinner på Stortinget. De satt ofte for seg sjøl, akkurat som Anna Rogstad gjorde, og representerte helt alene halvparten av befolkningen. Stortinget fikk ikke 20 prosent kvinneandel før i 1977. Gamle mønstre er ikke lette å endre, kultur er tunge saker.
Men bevares, i 1911 hadde kvinnesakspionerene fått gjort unna en del. Yrkesandelen blant kvinner var høy. Flest arbeidet i landbruket. På fabrikkene var det elendige forhold, og få rettigheter, men fyrstikkarbeiderne hadde streiket og organisert seg, det gikk framover. Kvinner i høyere lag hadde fått adgang til en del yrker, de kunne for eksempel bli lærerinner, slik Anna Rogstad var. Riktignok ofte uten fulle stillinger, det var stillingsbrøker også den gang, og med halv lønn og dårligere bolig, men de hadde rett til eget yrke. De fikk til mye disse damene. De åpnet mødrehygienekontor og startet den lange og seige kampen for retten til prevensjon og abort og egen seksualitet. Den store seieren var stemmeretten.
Vi har nettopp feiret 8.mars, og de fleste aviser (også denne) har hatt minst ett oppslag hver om at feministenes krav eller paroler er feil, for ikke å snakke om utopiske og umulige. Enten det nå er paroler mot krig eller krav om strippefri by. Av og til er det greit å oppsummere både noen historiske fakta og sannheter. Det er mye å lære i historien om hvordan rettigheter vokser fram, om hvordan kultur blir forandret, om hvordan det som før var utenkelig, ikke bare blir mulig, men normalt.
Kanskje de fleste i dag er enige om stemmeretten, eller kvinners rett til å eie, eller rett til å ikke bli utsatt for vold, lik rett til utdanning, lik rett til arbeid. Men det var ikke slik at de fleste kvinner på 18-hundretallet mente de var undertrykt. Store deler, sannsynligvis flertallet av kvinner i Europa og USA mente det var Guds og naturens orden på jorda at menn skulle bestemme. Kvinner vet ikke nok og kan ikke nok til å ha eiendom, kvinner er ikke i stand til å ta politiske avgjørelser, kvinner må bøye seg for ektemannens vilje.
De kvinnene som ikke fant seg i tingenes orden, men som kjempet for retten til stemmerett, skilsmisse, retten til arbeid, retten til å gå på ski, ble sett på som avvikere. De kjente ikke sin plass, de var ikke ordentlige kvinner. Det finnes hundrevis, for ikke å si tusenvis av karikaturtegninger av maskuline suffragetter og feminister. Og det var ikke bare majoriteten av menn som mente dette, det var også majoriteten av kvinner. Er det noe jeg har blitt overbevist om gjennom mine undersøkelser, så er det at feminister og kvinnesakskvinner alltid har vært feil, har gjort feil, har slåss for feil saker. Har kledd seg og tedd seg feil. At ting tar tid kan både 100-årsmarkeringene for den internasjonale kvinnedagen og hundreårsdagen for stortingsrepresentasjonen til Anna Rogstad være en påminnelse om. Globalt sett har kampen mot kvinneundertrykking kommet sørgelig kort. Men heldigvis har vi fremdeles de som slåss.