Kronikk av Asta B. Håland i Klassekampen, 10. juni 2013
Ideen under både den franske og den amerikanske revolusjonen var at all makt skulle utgå fra folket. Men alle ble ikke regnet til ”folket” – en god del menn og alle kvinner falt utenfor. I harme skrev franske Olympe de Gouges Kvinnerettserklæringen i 1791. Ettersom folket besto av både menn og kvinner, hadde både borgere og borgerinner rett til å ha makt, hevdet hun og fortsatte: ”Kvinnen har rett til å bestige skafottet. Da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen.” Selv fikk Olympe de Gouges bare oppleve skafottet. Hun ble henrettet av revolusjonsdomstolen i 1793.
Revolusjonens ideer spredte seg deretter i Europa, Nord-Amerika og Oseania. Først fikk godt voksne menn fra de besittende klasser stemmerett, men i de fleste land ble den i løpet av 1800-tallet gjort allmenn for menn, men ikke kvinner. Kvinner fikk rett til å stemme i koloniene New Zealand i 1893 og Sør-Australia i 1902. Finske kvinner fikk stemmerett i 1906, men Finland var ennå ikke selvstendig. I USA, der kampen hadde vart lengst, fikk de den i 1920, og i Storbritannia, der kampen definitivt var hardest, fikk ikke kvinnene allmenn stemmerett før i 1928.
I Norge ble den første stemmerettsforeningen dannet i en leilighet på Grünerløkka i 1885, et år etter at Norsk kvinnesaksforening var stiftet. Aktivistene arbeidet utrettelig, og møtte i begynnelsen stor motstand. Karikaturtegningene av mannhaftige kvinner var mange. Det store gjennombruddet kom ved unionsoppløsningen i 1905. Kvinnene fikk ikke stemme, men det ble i all hast organisert en underskriftskampanje, som samlet inn 300 000 underskrifter fra kvinner. Dette var knappe 100 000 mindre enn de offisielle stemmene fra menn. Fra da av var det bare et spørsmål om tid, og i 1913 ble også kvinnene regnet som mennesker.
Stemmerett er i seg selv ikke en garanti for likeverd og rettferdighet. Det tok lang tid fra kvinnene fikk stemmerett og til kvinner i praksis fikk tilgang til arbeid, lønn, innflytelse og makt. Og fremdeles er det prosjektet ikke fullført. Ikke i vårt land – og ikke i verden.
I 1915 åpnet det første mødrehygienekontoret i Christiania, og den kampen ble ikke avsluttet før i 1978, da abortloven ble vedtatt. Dette skjedde omtrent samtidig med at kvinnepionerenes opprinnelige krav om like formelle rettigheter ble fullbrakt i vårt land, da odelsloven ble gjort kjønnsnøytral. Kvinnepensjon og kvinnelønn, frivillig eller tvungen deltid, barnepass og ubetalt omsorgsarbeid: Det store spørsmålet om økonomi er etter 100 år fremdeles ikke løst. Med mangel på økonomisk likevekt og patriarkatets forrang for mannlig seksualitet, er prostitusjon og menns vold mot kvinner fortsatt store globale problemer.
Kvinnene protesterer for tiden på gater og torg i mange land. I Russland og Tyrkia forsvarer de abortrettigheter og andre kvinnerettigheter mot autoritære patriarkat. I Sør-Europa kjemper de mot nedskjæringer og for et verdig liv. I store deler av Asia; Bangladesh, Kambodsja og Pakistan slåss arbeiderne mot livsfarlige arbeidsforhold, for faglige rettigheter og ei lønn å leve av. I den arabiske verden slåss de for modernisering og menneskelige rettigheter, og mot religiøse, patriarkalske regimer. India står i brann, med store opptøyer som protest mot et land og et system der kvinner blir voldtatt, drept, mishandlet og forfulgt, uten å bli beskyttet av myndighetene. Det er den samme kampen.
Grunnlaget for et riktig demokrati ble i Norge altså lagt i 1913: ett menneske, en stemme – uansett kjønn, klasse og inntekt. I morgen er det på dagen hundre år siden Norge fikk stemmerett, som første selvstendige land i verden. Det er et jubileum verdig og skal markeres. Vi skal hedre våre kjempende formødre, som evnet, orket og våget. For de personlige omkostningene var ofte store, og vi er takknemlige. Godt jubileum!