Å kunne svømme i vann, klatre i trær og fjell. Det er noe dypt tilfredsstillende med å mestre kroppen, kontrollere den, kjenne hjertet pumpe og lungene anstrenge seg. Ei kvinne jeg kjenner fra Iran prioriterte på følgende vis da hun kom til Norge på begynnelsen av åttitallet: Først gikk hun på svømmekurs sammen med sin sju år gamle datter, deretter lærte hun seg å sykle, og til slutt tok hun sertifikat. Slik skapte hun seg et større rom å bevege seg i.
Før, i gamle dager, da jeg var jente på seksti- og syttitallet, var det ikke mange kvinner i idretten. Det passet seg ikke med svette, muskuløse kvinner. I husmødrenes æra var kvinner myke, snille og huslige. Det var jo for så vidt en nasjonal ære med Sonja Henie, men kunstløp er nå fint å se på da, bevegelsene er grasiøse og smidige. Kort sagt så kledde det kvinner godt å danse etter musikk på isen. Ellers var det noen flinke kvinner på ski. Populært kalt Jentutten etter at de tok sølv på stafetten i Grenoble i 1968. Men, på tross av disse få, idrett var for gutter og menn. Alle visste jo at kvinner ikke hadde godt av å springe langt, løfte tungt eller drive med knallharde taklinger på banen. Og for å sikre at vi forsto dette selv også var det ikke konkurranser for kvinner i lange løp eller tunge tak. Før 1975 var det lengste løpet for kvinner i friidrett 1500 meter. Det var ingen deltakelse for kvinner på 10 000 meter eller maraton. Å løpe i Holmenkollstafetten var forbudt, på samme måte som Hoppforbundet i dag nekter kvinnene å hoppe i skiflygningsbakkene. Å bli utslitt eller hoppe høyt og langt er jo farlig for kvinner, vi må rett og slett beskyttes mot oss selv.
Mye av dette problemet ble, som så mye annet vi tar for gitt i dette landet tatt tak i på syttitallet. I 1972 løp Ingrid Ellingsen og Gerd von der Lippe ulovlig i Holmenkollstafetten, med utestengelse fra landslaget som belønning. Men selv om reaksjonen var hard, og blant annet førte til at Gerd von der Lippe sluttet med eliteidrett, fikk de raskt stor gevinst. Allerede i 1975 kunne kvinner delta på lovlig vis i det prestisjetunge løpet, og resten er historie med Grete Waitz og Ingrid Kristiansen som de mest kjente individuelle suksessene.
I dag er fotball den største norske kvinneidretten. 104 597 damer var med i Norsk fotballforbund i 2004. Og i likhet med min venninne fra Iran har jeg enorm tro på det frigjørende elementet i fysisk aktivitet. TV2 skal i år vise fotballkamper med kvinner. Men det er ikke enkelt. Den mannsdominerte redaksjonen har tydeligvis problemer med å ta det seriøst. I innslaget som ble vist på skjermen for et par uker siden, for å promovere kanalens nye storsatsing på kvinnefotball, kunne man se lettkledde kvinner som spriker med beina mens Nils Johan Semb, Øyvind Alsaker og Davy Wathne sitter lett henslengt i strippebaren i fotballkostyme. Spillerne i Toppserien er ikke fornøyde, men Davy Wathne sier vi ikke skal dømme på forhånd. Dømme på forhånd? Nei, vi dømmer faktisk etter at TV2 egenhendig har laget og vist innslaget. Vi dømmer fordi ingen ansvarlige organ eller personer innen norsk idrett har protestert.
Staten overfører store pengesummer til idretten, både direkte og gjennom tippemidler. Jeg synes det er underlig at Giske, som har det så travelt for tiden med kvinner og film, ikke tar opp disse problemene. Greit at idretten gjør seg avhengig av sponsorkronene og lukrative medieavtaler, men det er fremdeles offentlige midler som betaler mesteparten av gildet. Og Idrettsforbundet er gjennom sin størrelse og deltakelse av barn og unge en viktig aktør i defineringen av demokrati. Staten bør ha plikt til å, gjennom sine bevilgninger, passe på at idretten følger statlig likestillingspolitikk og gir kvinner mer like muligheter.
Erobring av og deltakelse i idrett og sport skal ikke undervurderes som faktor i kvinners frigjøringsprosjekt. Men i dag drives det ikke likestillingsarbeid i norsk idrett. Tidligere tiders satsing på likestilling er smuldret bort, og bare mellom 5 og 10 prosent av topplederne i særforbundene, der mye av toppidretten styres, er kvinner. I denne mannsdominansen blir ikke kvinnelig usynliggjøring eller seksualisering av kvinnekroppen sett som et problem. Markedskreftene spør ikke om likestilling, men om hva som er salgbart. Og hva selger bedre enn kvinner som pupper og lår. Det er ikke så mange årene siden kvinnene i sandvollyball ble tvunget til å ta på seg bikini for å få lov til å konkurrere i idretten sin.