På enkelte områder er det lett å spå om framtida. Jeg innrømmer at jeg har sett fram til dagen da jeg skal skrive denne artikkelen.
Det har seg nemlig slik at Stortinget har satt ned en komité for å forberede grunnlovsjubileet i 2014. Fedrene på Eidsvoll rett og slett. Det er en så stor begivenhet at forberedelsene starter allerede nå. Ikke at jeg har noe imot det. Grunnloven er vel verdt å feire. Det som er mitt anliggende er den komiteen som ikke er satt ned. Det jubileet de helt sikkert kom til å bagatellisere og overse. Jeg har tenkt på det mens vi har feiret Wergeland og Ibsen. For ikke å snakke om gjennom all den sutringen det har vært om hvor få millioner som ble satt av til å feire Hamsun. ”Lurer på”, har jeg tenkt? ”Når skal jeg få klage”? Og nå er altså tiden inne. For hvor er komiteen som skal forberede feiringen av demokratiet i Norge? Hvor er utlysningen av midler vi kan søke om, vi som synes 1913 er en vel så stor begivenhet som både 1814 og 1905? I 1913 ble stemmeretten innført for alle, også kvinner, i dette landet. Og dersom det ikke skal markeres, så er det en skam.
En liten spontant organisert konferanse i Seneca Falls i staten New York, i det revolusjonære året 1848, blir ofte regnet som starten på den organiserte kvinnebevegelsen. Konferansen vedtok en resolusjon om kvinnenes rettigheter som fikk stor innflytelse på begge sider av Atlanterhavet.I 1865 ble den første organisasjonen for kvinnelig stemmerett startet i London. Førti år etterpå hadde de på tross av utallige petisjoner og opprop ikke oppnådd noe som helst. Metodene måtte legges om. Denne erkjennelsen førte til at Cristobel Pankhurst og Annie Kenney gikk til en demonstrasjon arrangert av de liberale, og der tok fram en forferdelig, kontroversiell og ulovlig parole med ”Votes for women” på. Det ble mye styr, politiet ble tilkalt, og for å sikre seg at hun ble arrestert, lot Cristobel som om hun spyttet på en politimann. Noe så ukvinnelig, aggressivt og voldelig hadde de knapt tenkt seg at kvinner kunne gjøre for over 100 år siden. Og det skulle bli verre.
I 1908, oppsummerer Daily Mail de siste 3 år årene: Dette er altså de nye sufragettemetodene i den politiske krigføringen; å ringe med klokker, å banke på dører, demonstrere i retten, å lenke seg fast til gjerder og dører med kjetting og hengelås, systematisk banking og plaging av ministere. Store basarer for å få inn penger, megafon og omreisende appellanter i taxi.
Som vi forstår fikk ikke sufragettene mye støtte fra etablerte samfunnsstøtter.
Innsatsen til de engelske og amerikanske suffragettene hadde en enorm effekt. De samlet store folkemengder, og bevegelsen spredde seg til de fleste land. I Norge ble den første stemmerettsforeningen dannet i en leilighet på Grünerløkka i 1885, et år etter at Norsk kvinnesaksforening var stiftet. Aktivistene arbeidet utrettelig og karikaturtegningene av mannhaftige kvinner var mange. Det store gjennombruddet kom ved unionsoppløsningen i 1905. De stemmeløse fikk ikke stemme, men det ble i all hast organisert en underskriftskampanje, som samlet inn 300 000 kvinnelige underskrifter. Knappe 100 000 mindre enn de offisielle stemmene fra menn. Fra da av var det bare et spørsmål om tid, og i 1913 innførte vi altså demokratiet, som den første suverene staten i verden. Jada, jeg vet at både New Zealand og Finland var før oss, i tillegg til en del delstater i USA. Men som suveren stat var vi først. Og hvor er feiringen? Hvor er komiteen som skal planlegge arrangementer i bygd og by for å markere dagen? Hvor er boka alle norske skolebarn skal få for anledningen? Overdrivelse? Alle skolebarn fikk bok i anledning Wergeland! Misforstå meg rett. Jeg har ikke noe mot verken Wergeland, Ibsen eller fedrene på Eidsvoll. Og at Bjørnson, som produkt av sin tid, bare så fedrene som hadde kjempet, er så sin sak. Han var midt oppi det. Vi derimot, burde kunne anerkjenne mødrenes kamp. Det får da være måte på å bare se menn. Hvor er Aasta Hansteen, Gina Krogh og Betzy Kjelsberg. Blir resultatet at vi hopper over jubileumet i 1913, mens vi med pomp og prakt feirer grunnlovens tohundreårsjubileum året etter, er i alle fall det til å gråte av.