Kronikk i Klassekampen av Asta B Håland, januar 2008
Jeg blir veldig mistenksom når de hele tiden snakker om skattebetalerne, sa datteren min en gang da hun var 13 år og så på et politisk debattprogram på TV. Hun fikk straks mye ros av mor som syntes det var et svært oppvakt og klokt barn. Jeg har det litt på samme måten som henne med en gang det snakkes om reform. Det er skolereform meg her og helsereform meg der. Kommunene driver stadig og reformerer seg. Stadig flere områder blir reformert og uoversiktlig. Det eneste vi kan være sikre på som resultat av alt reformarbeidet er at stadig større deler av oss og velferden blir stykkprisfinansiert og satt ut på anbud. Nå er politikerne godt i gang med pensjonene våre, og resultatet er foreløpig så uoversiktlig at nesten ingen kan svare på hva det kommer til å bety for den enkelte. Det eneste som er sikkert er at det ikke er noe godt i vente. Spesielt ikke for kvinner.
Nå har jeg i alle år vært misfornøyd med den pensjonsordningen vi har hatt, der hovedsystemet har vært en brukbar pensjonsordning for menn og minstepensjon for de fleste kvinner. Slik ble det jo på helt naturlig vis når kvinnene drev med ubetalt hus- og omsorgsarbeid, og pensjonspoengene ble personlig opptjent på grunnlag av lønnsinntekt. Og akkurat når vi kommer i den situasjonen at ganske mange kvinner begynner å tjene opp nok poeng til å kunne få en pensjon noenlunde på linje med menn, så gjør de om på det. Ikke rart jeg blir mistenksom. Jeg blir også personlig forbanna, spesielt fordi endringen til og med blir gjort i likestillingens navn. Nå skal det nemlig lønne seg å arbeide.
Pensjonsforliket som er inngått i Stortinget betyr at alle som er født i 1953 blir det siste årskullet som får beregnet pensjon 100 prosent etter gammel ordning, mens alle som er født i 1963 er det første årskullet som får pensjon etter helt ny ordning. For alle som er født mellom 1953 og 1963 blir det noe nytt og noe gammelt. Men hva betyr det helt konkret at opptjeningstiden nå skal bli 40 år, og at besteårsregelen forsvinner? Og at dette skal gjelde alle som er født etter 1963? At de årene de ikke fikk nok pensjonspoeng på grunn av manglende svangerskapspermisjon og manglende barnehager skal bæres av den enkelte, en gang til?
Ganske mange av de kvinnene dette gjelder, for det er kvinnene som kommer til å bære mesteparten av dette tapet, fikk barn før 1990. Og fikk du barn før 1990, kunne du bare glemme pensjonspoeng de årene du fikk barn. Jeg vet det, jeg har prøvd det, og selv med all mulig arbeidsvilje var det ikke mulig å tjene opp nok poeng. Kostnaden med å få barn måtte bæres av hver enkelt mor, og det ble mange måneder uten pensjonsgivende inntekt med svangerskapspermisjon på 12 til 16 uker. Ikke var det så lett å ordne barnepass heller, og det er ikke bare statsministeren i Norge som har betalt for svart dagmamma. Ok, så har vi gjennomlevd dette, fått våre barn, båret omkostningene alene, og tenkt at vi fikk stole på de beste tjue år for å skaffe oss en pensjon å leve av, men neida, da forandrer Stortinget spillereglene midt i livsløpet. Er ikke dette kontraktsbrudd så vet ikke jeg. Og til nesten ingen protester
Nå skal slaget stå om AFP, og jeg kjenner at jeg er delt på akkurat det. Jeg unner alle å gå av med pensjon mens de fremdeles er så unge og friske at de kan ha glede av det, for ikke å snakke om de som er utslitt. Det er ikke det. Far min gikk nærmest av på dagen da han fylte 62, da hadde han vært i kroppsarbeid siden han var 15, og etterpå har han hatt mange års glede av å danse. Problemet mitt er at jeg ikke synes det er der slaget skulle stått. Jeg oppfatter at vi har tapt hovedslaget allerede, og at dersom vi vinner AFP kampen, bare får plaster på såret. Plasteret har betydning for mange, men absolutt ikke alle. AFP er ingen universell ordning og mange av de som faller utenom er kvinner. Jeg skulle ønske at vi tok en omkamp på de store prinsippene. For eksempel lengden på opptjeningstiden, eller levealdersjusteringene. For den rørende enigheten på Stortinget føles veldig dårlig. Jeg bruker ordet føle med vilje. Det er jo ikke akkurat enkelt å finne ut av hva omleggingen av pensjonene vil bety i praksis. Jeg har ikke noe spesielt stort ønske om å splitte fronten før det store slaget skal stå om AFP, eller å helle malurt i begeret for å si det på en annen måte. Men noen må faktisk si det. For det er ikke til å komme fra: Til og med LO har akseptert hovedprinsippene i pensjonsforliket, og gjennom det sviktet kvinnene.