Kvinnepolitikk har lav status og er dessuten politisk farlig. De fleste politikere og journalister vet at dersom du går ut over flosklene og blir mistenkt for å mene at kvinnepolitikk er viktig, vanker det bank. Selv om det er aldri så ubehagelig å måtte ofre påskeferien for Aker Solutions og jakten på Røkke, er det langt å foretrekke framfor å snakke om menns vold mot kvinner som et strukturelt problem, minstepensjon som kvinneforakt satt i system, for ikke å snakke om å begi seg inn i minefeltet og mene noe om skjønnhetstyranni eller pornofiseringen av det offentlige rom.
Kommer det opp slike saker er det best å holde kjeft, og intet se og intet høre. Dersom en vil overleve i politikken, altså. Det er ikke bare SV som helst vil gjemme vekk en offensiv kvinnepolitikk, og heller snakke om barn og miljø. Da er en i alle fall snill og god, og ikke aggressiv og kravstor. Det siste gjelder spesielt for kvinner. Det er umåtelig viktig for politikere å ikke bli mistenkt for å favorisere kvinner. De siste års likestillingspolitikk, (unnskyld jeg mener selvsagt diskrimineringspolitikk, alle kan jo bli utsatt for systematisk diskriminering på grunnlag av kjønn eller hva?), har både i snakk og penger vært mest om og for menn. Startes det opp en forening som arbeider for menns rettigheter eller omsorg kommer det fort penger. Mye penger. Alle skjønner at da må det driftsstøtte og stillinger til. Etter denne logikken er det helt logisk at Ressurssenteret for menn og Foreningen 2 Foreldre har plass på statsbudsjettet, mens kvinnerettsorganisasjoner blir avspist med knapper og glansbilder. Og selv om det etter min mening ikke kunne bli verre enn da Karita Bekkemellem var ansvarlig for likestillingen i landet, så følger nye koster godt opp tradisjonen. Anniken Huitfeldt hadde kronikk i VG i desember i fjor, som kort kan oppsummeres til å handle om at årsaken til at alt sto så såre vel til i mødrelandet, skyldes Arbeiderpartiets likestillingspolitikk og våre fantastisk omsorgsfulle fedre.
Det virker som om alle i statsapparatet, både funksjonærer og politikere, har blitt enige om følgende taktikk og strategi: Bare vi tier stille om at målsetningen er at menn skal gjøre mer hus- og omsorgsarbeid og mindre karriere og forkler dette til å dreie seg om menns behov for å være hjemme og ta seg av små babyer for sin egen skyld, så vil vi lirke det til, litt etter litt. Kvinnerettsorganisasjonene er mest til bry. De ødelegger hyggen, de ødelegger taktikken.
Etter at det ble påpekt at Storting og regjering ikke har tenkt på stemmerettsjubileet i 2013, mens de planlegger å feire grunnlovsjubileet året etter med pomp og prakt har det vært interessante tider. Politikerne har vært merkverdig tause og passive. Statsministerens kontor kunne ikke ha ekspedert forespørselen fra Kvinnesaksforeningen og Kvinnegruppa Ottar fortere. Mina Gerhardsen sendte brevet om dette over til Barne- og familiedepartementet før Jens Stoltenberg hadde rukket å lese det. Torbjørn Jagland nekter å la seg intervjue før han har behandlet det formelt i Stortingets presidentskap. Anniken Huitfeldt sier til Klassekampen 18.april at Barne- og familiedepartementet allerede planlegger begivenheter sammen med andre departement og organisasjoner. Jeg vet det ikke er passende å si at noen ikke snakker helt sant, men jeg tror jeg risikerer påstanden at det i alle fall er å strekke sannheten så langt det går. Hvordan kan det i tilfelle da ha seg at ingen har hørt om denne planleggingen? Jeg tror jeg må spørre statsråd Huitfeldt rett ut; hvilke organisasjoner driver dere og planlegger dette jubileumet sammen med? Hadde det ikke vært bedre bare å rødme kledelig for dere alle og sagt som sant var, at dere ikke hadde tenkt på det, og at dere selvsagt skal sette ned en komité slik at feiringen blir like verdig som den som kommer året etter da vi skal feire 200 års jubileet for grunnloven. Det har partiet Venstre gjort, og det tjener dem til ære.
Kvinners rettigheter er gjerne noe å smykke seg med på festdager. Samtidig er kvinneundertrykking som fenomen nesten usynlig på den politiske dagsorden. Men av og til blir det faktisk nok. Vi er mange som ikke har tenkt å finne oss i denne usynliggjøringen. Den er for grov. Jeg oppfordrer alle, både privatpersoner og organisasjoner, til å skrive brev til Storting og regjering. Vi vil feire stemmeretten!