I 1919 ble Elise Ottesen-Jensen utvist fra Danmark. I Sverige, under navnet Ottar, skulle hun bli mest kjent for arbeidet for kvinnenes rettigheter. Men da hun ble utvist fra Danmark ble hun det for antimilitaristisk virksomhet, for fredsarbeid rett og slett. En passende påminning i tider der fjernsynsbilder av dåneferdige journalister som berettet om sine nære Obamaopplevelser, blir avløst av rapporter fra København med bilder av politivold uten respekt for demokratiske prinsipper.
Jeg hørte Malalai Joya på et møte i høst, den afghanske kvinneaktivisten og parlamentarikeren som mange kaller verdens modigste. Hennes budskap var at dersom det skulle være noe framtid og framgang for kvinnene og folket i Afghanistan, etter 30 år med nesten sammenhengende krig, måtte alle okkupasjonsstyrker ut. Borgerkrig ville det nok bli, men det var det også nå, sa Malalai Joya, og sa også at president Karzai sin avhengighet av utenlandske okkupanter og afghanske krigsforbrytere ikke svekker oppslutningen om Taliban, men tvert imot øker den.
Jeg var en av mange tusen som var ute og marsjerte mot tildelingen av fredsprisen. Det var mange menn i toget, men som alltid flest kvinner. Samtidig som vi protesterte, kunne vi se viktige deler av fredsbevegelsen delta i hylningsmarsjen for Obama. Det er faktisk ikke til å fatte at fredsaktivister er begeistret for at Nobels fredspris blir tildelt lederen for verdens største militærmakt. En supermakt som for tiden er involvert i to kriger. Greit nok, Obama startet verken krigen i Irak eller Afghanistan, men han vedtok å trappe opp og sende 30 000 flere soldater til Afghanistan senest uka før han møtte opp i Oslo for å motta fredspris.
Over åtte år etter at Nato gikk til krig i Afghanistan oppsummerte Human Rights Watch denne måneden at situasjonen for kvinner i Afghanistan er ”uhyggelig på alle områder”. De som fremdeles forsvarer vår deltakelse i en krig på den andre siden av jorda bør lese rapporten. De bør lære at Karzais regjering benåder voldtektsmenn og kaster unge jenter og kvinner i fengsel for å ha har rømt hjemmefra. De bør lære utenat hvordan Afghanistans regjering tiltaler og straffer voldtektsofre fordi de har hatt sex utenfor ekteskapet. De bør pugge Afghanistans nye familielov, som kom tidligere i år, der afghanske menn ifølge loven kan holde tilbake mat og penger dersom kona nekter å ha sex med ham, og der bare fedre og bestefedre får foreldreretten over barna.
Krig er drap, lemlestelse, flukt, voldtekt og matmangel. Sivile ofre er i størst grad kvinner, fordi kvinner er fattigst, svakest og har dårligst beskyttelse, og fordi voldtekt er den ytterste fornedrelse, og fornedrelse av fienden er ”lov” i krig.
Jeg tror ikke at kvinner er fredeligere enn menn. Men kanskje er det slik at vi som har i oppgave å ta vare på og oppdra nytt liv, mer tenker over hva krig faktisk koster. Hva det betyr av tapte liv og drømmer. ”Aldri mer krig” har kvinnebevegelsen sagt både i forkant av første og andre verdenskrig. For akkurat som i dag, der flere kvinner enn menn er motstandere av krig, så har alt antikrigsarbeid i moderne historie hatt overvekt av kvinner.
Den kjønnsmessige arbeidsdelingen i samfunnet gjør at kjønnene blir forskjellige. Smågutter leker riddere som redder og beskytter små rosa prinsesser. Tøffe unggutter skyter paintball. Barske mannfolk leser Vi Menn og FHM der blodige krigsreportasjer og inngående våpenbeskrivelser er vesentlige elementer. I damebladene finnes få tilsvarende reportasjer, men i den grad de finnes, så er det i form av enkeltskjebner og deres lidelse. Kvinner er oppdratt til ansvar, omsorg og vern av livet. I så måte er det riktig at kvinner er fredeligere enn menn.
Under parolen ”Aldri mer krig!” har kvinne- og fredsaktivister demonstrert i snart hundre år. Vi har ofte tapt, men vil aldri gi oss. Norge er i krig, og på Dagsrevyen snakker de om norske soldaters humanitære oppdrag. Nyspråket når stadig nye høyder. Og kvinnene i Afghanistan går som før i burka.