Kronikk i Klassekampen av Asta Beate Håland, 1. februar 2010
Feministiske aktivister her i vest har hatt en travel start på året. Vi hadde knapt sett de siste nyttårsrakettene før de startet strippeklubb i Bergen. I Stavanger (vi er litt mer amerikaniserte i denne byen) er planene å starte opp en Hooters-restaurant. Strippeklubb vet vi hva er, men jeg visste ikke hva Hooters var, jeg heller, før for to uker siden. For de uinnvidde så er konseptet at maten serveres av unge damer i shorts, trange bluser og dype utringninger. Og så er vi gang. Journalistene ringer, vi snakker. Bloggene går varme.
Jeg er verken naiv eller hårsår og har alltid visst at feminister aldri er populære. Makthavere og deres etterplaprere har til alle tider lett etter feil og mangler i vår personlighet eller utseende for å forklare hvorfor kvinnesakskvinner alltid tar feil når de vil endre samfunnet. Enten dette har dreid seg om å skaffe kvinner stemmerett eller rett til lønnet arbeid, eller vi sjøl vil bestemme over egen kropp. Det kan stilles spørsmål med det meste, og gis karakteristikker av de fleste. Som enhver nettdebattant i dag vet så er feminister stygge, dumme, lesbiske, tjukke, fraskilte, misunnelige, gjenglemt og får aldri pult. Dette er som sagt ikke noe nytt. Karikaturtegninger i over hundre år taler sitt tydelige språk: Kvinnesakskvinner har per definisjon aldri vært yndige og sjarmerende.
Men - den teknologiske utviklingen forandrer vilkårene for debatten. Enhver som stikker hodet fram må i disse tider være forberedt på den virtuelle gapestokken. Det må være underlig for alle barn. På den ene siden er det null toleranse for mobbing, i alle fall på skolen. Samtidig er mobbing satt i system på nettet.
En sak er de private bloggene eller facebookgruppene. Disse kan vi velge å forholde oss til eller ikke. Noe helt annet er det når de såkalt ansvarlige redaksjonene slipper mobben løs. Mediene driver utstrakt infantilisering, i desperat jakt på lesere og annonsører. Vi ser det på debattprogram på tv, der usaklige sms-er ruller over skjermen. Ikke minst ser vi det når ethvert nyhetsoppslag med en erklært feminist (eller muslim for den saks skyld) åpner for påfølgende nettdebatt med et straffbart nivå på innleggene. Markedsavdelingene i de store avisene teller antall klipp.
Jeg merket hvor stort problem dette egentlig er i november i fjor, da et medlem hos oss for første gang skulle representere oss i media. Hun er atten år og skulle uttale seg om den alvorlige voldtektssituasjonen i byen. Jeg ble urolig og utrygg og hadde lang peptalk på forhånd. Ikke om hva hun skulle si, eller hvordan hun skulle presentere budskapet, men om hvordan hun skulle takle mobbingen på Stavanger Aftenblad sin blogg etterpå. Den lover jeg kom. Sjøl med et så alvorlig tema som utgangspunkt var de fleste av debattantene på Aftenbladets blogg mest opprørt over at hun tok seg den friheten både å representere kvinnebevegelsen og å mene noe.
Jeg vet at ingen kan sensurere nettet, jeg vet at nettet er stedet der konspirasjonsteoriene florerer, og der pornografi, kvinnehat og kvinneforakt har fått helt nye levekår. Men allikevel. Hvem tjener på å slippe løs mobben?
Du skal være utrolig trygg på deg sjøl og din egen kropp for å tåle kommentarer om at du er tjukk, dum, har stygt hår, har kviser, har tjukke lepper, lyse øyenvipper, for mye sminke, for lite sminke, ser horete ut eller at du på ingen måte er verdig noen manns blikk. Dette rammer til dels alle jenter og kvinner, til og med Siv Jensen har kjent på den spekulative kameraføringen til TV2, og hva Erna Solberg har måttet tåle har vi alle en ide om. Men det rammer feminister hardest, for det er tydeligvis fritt fram for trakassering av verste slag mot feminister i landets nettredaksjoner. Da er det fritt fram i ærverdige avishus som liker å pynte seg med presseetikk, enten det nå er Bergens Tidende eller Stavanger Aftenblad. Redaktørene begrunner nettdebatten med demokrati og ytringsfrihet, men hva med ytringsfriheten til unge feministiske kvinner? Bekymrer redaktørene seg for den?
I disse tider da Ytringsfrihet med stor Y er det nye mantra, må det være et paradoks for flere enn meg at terskelen for å uttale seg om kontroversielle saker, eller å målbære upopulære standpunkt, for tiden blir stadig høyere.