Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, juli/august 2007
Den kjente kvinneregjeringen til Gro Harlem Brundtland hadde en kvinneandel på 40%, og et slikt enormt antall kvinner i styrer blir sett som et uttrykk for at full likestilling nå er oppnådd. Med 40 % kvinner i styre og stell, er situasjonen såre vel.
Det kan det være nyttig å tenke på, når det i slutten av juli 2007 blir slått nasjonal katastrofealarm fordi det er for mange kvinner på Høyskoler og Universitet. Mer enn 6 av 10 nye studenter er kvinner, som de sa det på Dagsrevyen, og du lurer på om de stakkars mennene i NRK ikke har lært prosentregning engang på grunn av kvinnedominansen i den norske skolen. Oppslaget i Dagsrevyen presenterer oss for en bekymret kjønnsforsker i form av Jørgen Lorentsen, en Knut Håvik som mener likestillingen er gått for langt, og i tillegg den mannlige lederen av KrfU som diskuterer den nye farsrollen med alenepappa Arne Juritzen.
Og Dagsrevyens oppslag på tampen av juli kan stå som et verdig punktum for sommerens diskusjoner om kjønn i norske aviser. To store debatter har preget agurktida. I den første er tonen slått an av Fremskrittspolitikeren Per Bjørnar Rødde som i VG råder norske menn til å hente seg asiatiske koner; fordi selvopptatte karrierekvinner gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk. Den andre er årets føljetong og slager i Dagens Næringsliv, der det har vært de mest fantastiske oppslag om godt utdannede hjemmeværende kvinner på beste vestkant, som i alle fall ikke kan gå ut i arbeidslivet nå som de har skaffet seg hest!
8. september er det er 125 år siden Cecilie Thoresen som første kvinne ble immatrikulert ved Universitet i Oslo. Det foregikk ikke uten kamp, men mange var positive, for eksempel talte rektor L.M.B. Aubert pent om lovendringen som ga kvinnen adgang til å utvikle sine evner, men som han sa: «... uden dog at overskride sin naturlige Begrænsning».
Og ”Begrænsningen” var blant annet de naturlige kvinnelige fagområdene. Da Cecilie Thoresen fikk lov til å begynne på Universitetet, studerte hun realfag, som alle de andre kvinnene gjorde de første årene. Alle og alle - de var ikke så mange - men å studere realfag var det eneste som var naturlig. For under embetsmannsstaten var det fag som teologi, filologi, filosofi og jus som ga makt, lønn og innflytelse, og da passet de små, enkle, og akk så forskjellige fra mannens, kvinnehjernene, best til å studere enkle fag som matematikk og fysikk.
Kvinnehjernen var ikke skapt til slike vanskelige fag som latin og himmelske hierarkier. Men så forandret det seg, da matematikk og fysikk ble fag som ga makt og innflytelse, under og etter industrialiseringen, da Norge ble lagt i rør og jernbane ble bygd, gikk kvinnehjernene gjennom en total omveltning, og passet ikke lenger til ”harde fag”. Hvis vi endelig insisterte på å utdanne hjernen i det hele tatt, så måtte det bli språk eller samfunnsfag. Og til langt opp på 60-tallet var matematikkpensumet i grunnskolen enklere for jenter enn for gutter! ”Dette stykket trenger ikke gjøres av jentene”, sto det i regnebøkene.
Endringene kom først etter ungdomsopprøret på 70-tallet. De neste tiårene ble jentene i flertall på videregående og høyere utdanning. Rett nok valgte – og velger – de i stor grad tradisjonelle jentefag, men resultatmessig ligger de jevnt over på et høyere nivå enn guttene. Årsaken til denne – ifølge mange – alarmerende forskjellen, ligger neppe i at kvinnehjernene nok en gang har endret karakter. Kan forskjellen kanskje skyldes at det ikke lønner seg i samme grad for gutter som for jenter, å ta utdanning?
Hvis kvinners økte tendens til høyere utdanning førte til at kvinner nå endelig kan få ei lønn å leve av, at makt- og prestisjejobbene er like tilgjengelige for oss som for gutteklubbene og at kvinners samfunnsmessige status heves, ville ”kvinneoverskuddet” på utdanningsinstitusjonene vært sommerens store gladnyhet. Omfordeling av makt og penger fra menn til kvinner er jo feminismens overordnede mål.
Kjønn er ikke medfødt, men noe som skapes, sa Simone de Beauvior. Det betyr at jenter profiterer på å være mer lyttende, konsentrerte og kollektive, mens det samme ikke gjelder for gutter. For selv om gutter som gruppe får dårligere karakterer og mer spesialundervisning, blir likevel menn som gruppe vinnerne i yrkeslivet, både lønns- og karrieremessig. Dessverre er det ikke lenger sånn at veien til velstand og lykke går gjennom utdanning, i alle fall ikke for menn. Kvinner med høyere samfunnsvitenskapelig utdanning kan bare drømme om lønningene i mange ufaglærte manneyrker. Og ingen studine med alle slags studiepoeng og glitrende karakterer i litteraturvitenskap kunne konkurrere om jobb med Klassekampens egen litteraturredaktør, den autodidakte Bendik Wold som koketterer med sitt ene semester på ex.phil. Er det kanskje fremdeles sånn at der kvinnene går inn, går prestisjen og lønningene ned?