Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, oktober 2006
Veien til helvete er brolagt med gode forsetter. Mange har, gjennom årene, støttet angrep på Afghanistan, med utgangspunkt i kvinnenes elendige situasjon. Uten at det har ført til noen som helst bedring i kvinnenes status eller stilling der. Bushregjeringen har kjørt kvinnekortet for det det er verd, for å rettferdiggjøre krigene i Midtøsten. Vi har for tiden en debatt der overgrep mot barn og kvinner og deres manglende rettigheter innen Islam brukes til å forklare og begrunne både imperialistiske kriger og en rasistisk innvandringspolitikk.
Jeg så slutten på et Tabloid her om dagen, der Hege Storhaug valset over alle motargumenter. Etterpå har jeg lest boka: Men størst av alt er friheten. Den er forførende og godt skrevet.
Det hjelper ikke at Storhaug sier at det ikke er hennes mening å bygge opp under rasistiske holdninger, når diskusjonen som pågår er rasistisk. Når grunnlaget er stereotyper, der de, altså islamistene (som Storhaug til tider kaller dem), utelukkende handler kollektivt, mens vi handler som frie individer, så må debatten bli rasistisk. Hun har lagt opp til det sjøl, ved å mane fram skrekkscenarier om et Europa som snart er overtatt av fanatiske muslimer som yngler som kaniner, og som bare venter på å overta våre samfunn, undertrykke våre rettigheter og innføre sharialov med hijabpåbud for oss alle. Storhaug framstiller oss, i motsetning til dem, som frie individer, som fullt ut slutter opp om likestilling mellom kvinner og menn, ytringsfrihet og demokrati. Og hun maner oss til kamp: Der det gjelder å redde våre verdier, vår frihet, ja kort sagt hele vår sivilisasjon. Av og til, mens jeg leste boka, måtte jeg nærmest minne meg sjøl på at det faktisk er omvendt. I virkelighetens verden er det vi som bomber dem på daglig basis.
Problemene hun peker på i vårt eget land, som begrunnelse for disse fantastiske framtidsprognosene, er derimot noe vi må ta alvorlig. Vi skal ikke godta framveksten av subkulturer, der rettsstaten ikke fungerer, og der patriarkatet hersker uinnskrenket. Vi kan heller ikke tillate at barn og ungdommer med norsk statsborgerskap blir tatt ut av norsk skole og sendt til kjønnslemlestelse og tvangsgifting. Som et første skritt kan vi forby ekteskap mellom nære slektninger, både av kjønnspolitiske og helsemessige årsaker. Kravet til Storhaug om å forby religiøse privatskoler er også lett å slutte seg til, om dette også gjelder katolske og frikirkelige skoler, ikke bare de muslimske. Det er heller ingen grunn til å gå med på noen som helst religiøst begrunnet seregering mellom jenter og gutter i den norske skolen.
Deretter begynner det å bli problematisk. Dersom det er et utbredt problem at norske statsborgere blir tvangsgiftet i svært ung alder, går det an å argumentere for økt aldersgrense for ekteskap inngått i utlandet eller med utenlandske statsborgere. Barnevernsbarn har ført en langvarig kamp for ettervern fram til 21 år, altså etter myndighetsalder. Det har de grunngitt med at de er en ekstra sårbar gruppe. Særlover kan begrunnes slik, men å lage lover som umyndiggjør mennesker, etter dansk modell, er i beste fall vanskelig. En slik lov vil heller ikke beskytte den andre store gruppen med importerte ektefeller fra fattige land, nemlig kvinner som er importert av etnisk norske menn, fra land som Thailand eller Russland. Eller de som er importert til prostitusjon, ofte fra de samme landene. Å lage en lov som ikke gir norske menn noen begrensinger, heller ikke de menn som mishandler og driver med serieimport, men er ment å ramme en spesiell etnisk gruppering, vil være en rasistisk lov, uansett hvordan vi snur og vender på det. En slik lov vil kanskje først og fremst hindre innvandring fra muslimske land.
Storhaug gir kvinnebevegelsen mye av skylda for tingenes begredelige tilstand i de muslimske miljøene, og hun utroper Siv Jensen som Norges eneste sanne feminist. Da den moderne kvinnekampen begynte på 70-tallet, var det som å dra ut en propp, og vi ble snart nesten handlingslammet av alle de skamslåtte, misbrukte kvinneskjebnene som åpenbarte seg. Vårt svar på denne virkeligheten var å synliggjøre volden og gjøre den samfunnsmessig. For å få til dette bygde kvinnebevegelsen opp krisesentre over hele landet. Disse institusjonene er også de som hjelper mishandlede kvinner og barn i dag, og er fremdeles kvinnebevegelsens viktigste hjelpetiltak mot vold mot kvinner. Uansett etnisk opprinnelse. Dette vet Storhaug utmerket godt, men den kunnskapen passer dårlig inn i demagogien hennes.