Innlegg i Klassekampen av Trine Rogg Korsvik, oktober 2006
Kirsten Frigstad, sosionom i Bymisjonen og tidligere talsperson for Prostituertes interesseorganisasjon i Norge (PION), og Paul Leer-Salvesen, professor i teologi, har nå innsett at ”prostitusjon er et onde” (KK 11.10.06). Tidligere er Frigstad kjent for å ha uttalt at ”det er ikke verre å være prostituert enn å være vaskekone” (KK 22.6.1991), så vi ønsker henne velkommen etter. Åpenbart er ”det store innslaget av kvinner med en annen hudfarge enn den hvite” som selger sex og det den massive opinionen for kriminalisering av horekunder som har inspirert sosionomen og teologen til å skrive innlegget, der skytset ikke rettes mot de mange menn som holder kjønnshandelen i gang, men mot de som ikke ønsker at det skal være lov til å kjøpe andre menneskers kropper.
Det å bli penetrert både sjelelig og legemlig et titalls ganger om dagen er ifølge de barmhjertige samaritanene ikke det verste ved å være prostituert: ”Det sosiale stigmaet er den dominerende påkjenningen for kvinner i prostitusjonen”. Noen som framfor alt har vært med på å skape dette sosiale stigmaet, er de frekke kvinneaktivistene som på 1980-tallet tok begrepet ”horekunde” i sin munn og i sin sprayflaske. Moralen er enkel: bare man slutter å bruke de stygge ordene ”hore” og ”horekunde”, og heller kaller det ”kvinner med prostitusjonserfaring” og ”menn med erfaring fra å kjøpe sex”, blir alt så meget bedre.
”Moral kan ikke lovfestes”, er det andre hovedpoenget i Frigstad og Leer-Salvesens innlegg. Mange av oss ville gjerne levd i en anarkistisk utopi der alle var moralske og snille mot hverandre og man ikke trengte verken lover eller regler. Dessverre lever vi i en hard verden full av kyniske og slemme mennesker som både utnytter, slår, voldtar og dreper. Dessuten lever vi i en rettsstat der ikke bare umoralske handlinger som drap og stjeling er forbudt ved lov, men hvor også trivielle ting som hva og hvor man har lov til å røyke er underlagt de strengeste lover. Intensjonen med lovverket er å gjøre livet tryggere og bedre for folk, og med utgangspunkt i at ”prostitusjon er et onde”, er det liten grunn til å slutte at ikke også dette skulle vært underlagt loven. Vi er ikke så naive at vi tror at lover løser alle problemer, andre tiltak må selvsagt til for å få bukt med prostitusjon, både i form av liberalisering av innvandingslovgivning og hjelpetiltak som ikke begrenses til utdeling av kondomer og suppe.
Disse prostitusjonens misjonærer trekker fram den velmenende kriminolog Nils Christie i sin argumentasjon mot at horekunder skal kriminaliseres. En av Christies teser er at lover og regler rammer mennesker med den laveste statusen i samfunnet, slik som narkomane og ungdomskriminelle. At horekunder ikke er såkalte stakkarer nederst på samfunnsstigen, har Frigstad selv påpekt gjentatte ganger. Prostituerte kan fortelle om kunder fra eliten, politikere, advokater og finansmenn. De aller fleste av dem er imidlertid det man kan kalle vanlige menn. Og vanlige norske menn følger ofte loven fordi de er redde for å få et rulleblad. Mange av disse ville nok tenke seg om før de spør ei tilfeldig jente, enten hun nå har ”en annen hudfarge enn den hvite” eller ei, om hvor mye hun koster hvis de hadde risikert straffeforfølgelse for det.
På to punkter er vi enige med sosionomen og teologen, nemlig at lover som rammer halliker og voldtektsforbrytere bør brukes flittigere, og at menn seg imellom må ta et oppgjør med holdninger som sier at det er greit å kjøpe sex. Men moralisering er ikke nok. De mange menn som begår overgrep i form av horekunderi, må få så det svir på pungen.