Kronikk av Ane Stø
Mantraet til prostitusjonsforsvarerne om at prostitusjon florerer fordi det finnes fattigdom, er og blir et forsvar for et slavemarked. Det er ikke alltid utstyret det kommer an på, men hvordan du bruker det. Anders Solli Sal ramser opp mer og mindre seriøse rapporter som kan underbygge hans syn på legalisering av prostitusjon på Aftenposten.no 15. januar, mens han kritiserer undertegnede for manglende referanser. Men det hjelper ikke med referanser hvis du ikke kan tyde innholdet.
New Zealandske myndigheters egen rapport fra 2008 viser litt av hvert, men ikke at prostitusjonen har gått ned, slik Solli Sal hevder. Rapporten viser at prostituerte fremdeles er svært utsatt for vold og overgrep, 75 prosent av de prostituerte mente at risikoen for vold og trusler ikke hadde blitt mindre med legaliseringen. Fremdeles befinner mange seg i prostitusjon mot sin vilje, og tvinges til å ta flere kunder enn ønsker. De utenlandske prostituerte er fremdeles utenfor myndighetenes rekkevidde og beskyttelse, og derfor spesielt sårbare for risikoen for utnyttelse.
Da New Zealand i 2003 legaliserte prostitusjon, var tanken å forbedre forholdene for de prostituertes ved å gjøre prostitusjon til et yrke med de samme rettigheter og samme krav til arbeidsmiljø som andre yrker. Med legaliseringen ble det lovlig å tjene penger på andres prostitusjon, og det ble innført lisensiering av bordelloperatører. Bare bordelloperatører med statsborgerskap eller permanent oppholdstillatelse kan få lisens.
New Zealands myndigheter sier i sin egen rapport at de har mistet oversikten over prostitusjonsmarkedet for utenlandske og mindreårige. Det betyr at det ikke finnes noen kunnskap om hva unge mennesker i prostitusjon utsettes for, hvor mange unge det dreier seg om, og at det ikke foregår noen målrettet innsats for å få mindreårige ut av prostitusjon.
Myndighetene hadde håpet at legaliseringen skulle redusere gateprostitusjon ved å skape en større og bedre regulert innendørs prostitusjon, men denne effekten har uteblitt. Lisensiering av bordeller har ikke klart å holde organisert kriminaliteten borte fra landets sexindustri. Blant annet anklages de små bordellene for å dekke over bakmenn som ønsker å unngå sertifisering, og det føres heller ikke tilsyn med om bordelleiere har papirene i orden. Flere New Zealandske politikere fortviler over situasjonen.
Solli Sal går så videre til å lovprise hvordan den tyske legaliseringen av bordeller i 2002 styrket prostituertes rettigheter. Uten å vie mye oppmerksomhet til det tyske politiforbundet, som uttaler at «politikerne har skutt seg selv i foten med loven. For selv om det var velment, så har det kun styrket de kriminelle. Døren til tvungen prostitusjon er nå på vidt gap. Med den nye loven, er det ikke lenger så lett for politiet å kontrollere bordeller».
Riktig nok har prostituerte rett til helseforsikring og sosialstønad, slik Solli Sal hevder, men det er bare hvis de registrerer seg, noe bare et titalls prostituerte har gjort de siste ti årene. Flertallet av de prostituerte i Tyskland er overlatt til halliker og horekunders nåde, uten rettigheter eller muligheter til å velge noe annet.
Nederland legaliserte også prostitusjon i 2000 ved å oppheve forbudet mot bordeller og hallikvirksomhet. Målsettingen med legaliseringspolitikken var å få kontroll med prostitusjonsindustrien, beskytte mindreårige fra seksuell utnyttelse, forbedre forholdene for de prostituerte, svekke forbindelsen mellom prostitusjon og kriminelle miljøer og å redusere omfanget av menneskehandel.
Det nederlandske politidirektoratet gjennomførte i 2008 en undersøkelse, som konkluderte med at legaliseringen var totalt feilslått. Rapporten anslår at 50–90 prosent av kvinnene i den lisensierte prostitusjonsindustrien «arbeider ufrivillig», og altså er utsatt for en eller annen form for tvang.
Daalder-rapporten fra 2007 undersøkte forholdene i prostitusjonen i 2006 opp mot myndighetenes målsettinger, og konkluderte med at legaliseringspolitikken hadde vært en fiasko. Det meste av sexindustrien opererer fremdeles illegalt. Legalisering har gjort prostitusjon vanlig og mer akseptert, mens profitten for bakmennene blir mye større når de kan unngå skatter, arbeidstilsynet og helsekontroller.
Nederlandske myndigheter har ingen oversikt over omfanget av mindreårige prostituerte. Flere politikontroller har redusert antallet mindreårige i den legale delen av industrien, men omfanget i den store illegale delen er ikke kjent. De prostituertes emosjonelle trivsel var vesentlig lavere etter 6 år med legalisering, og bruken av beroligende midler hadde økt.
Solli Sals påstander om liberaliseringens internasjonale suksess er altså mildest talt omstridte. Det som er mest i øyenfallende med Anders Solli Sals artikkel er likevel dette: I Solli Sal sin verden finnes ingen kunder, ingen halliker, og heller ikke noe samfunn. Bare «selvstendig næringsdrivende» kvinner på jakt etter et bedre liv. Vold, blod og kroppsvæsker, drap, overgrep, mafia, svarte penger, organisert kriminalitet, kvinneforakt og kvinneundertrykking, er heller ikke en del av hans regnestykke.
Det er ikke fattigdom og nød som gjør at menn kjøper kvinner, selv om det er en hovedårsak til at kvinnene blir tilgjengelig for kunder og halliker. Det ensidige mantraet til prostitusjonsforsvarerne om at prostitusjon florerer fordi det finnes fattigdom, og at hvis markedet i Norge blir mindre, blir det bare større i et annet land, er og blir et forsvar for et slavemarked der menn kjøper kvinner. Argumentasjonen kunne like gjerne blitt brukt om annen slaveri: «Slavene slipper å sulte, de blir både gitt mat og tatt vare på.» Mon tro om ikke Solli Sal her har en løsning på hele fattigdomsproblematikken?
Forbudet mot sexkjøp ble innført for å minske omfanget av menn som kjøper sex av kvinner i nød. For å redusere etterspørselen i en kvinnemishandlende og brutal industri. Sexkjøpsloven skal endre menns handlinger og holdninger til kvinner. Menns seksuelle ønsker skal ikke gå foran kvinners menneskeverd og livsmuligheter.
Kvinnebevegelsen har selvsagt ikke planer om å nøye oss med å ha denne loven i Norge. For at det virkelig skal monne må flere land følge etter, sånn at menn over hele verden må tenke på hvordan de skal skaffe seg sex med noen som vil ha dem.
Med Frankrikes forbud mot sexkjøp som ble vedtatt i november, er vi ett skritt nærmere.