Kronikk av Trine Rogg Korsvik og Anne Kalvig i Klassekampen, 18. januar 2014
Høyresida har gått til valg på å fjerne sexkjøpsloven. Det store spørsmålet etter Tanja Rahms revitalisering av prostitusjonsdebatten, har vært hvorvidt kriminalisering av sexkjøp «fungerer».
Forbausende mange ser ut til å tro at kriminalisering av sexkjøp var ment å fungere som et sosialt hjelpetilbud til kvinner i prostitusjon. Det var aldri intensjonen. Målet var å få kundene, i all hovedsak menn, til å slutte å etterspørre kropp til salgs. Lovforkjemperne har hele tiden krevd at hjelpetilbudet må styrkes og tilpasses den enkelte kvinne – noe som ikke har skjedd.
Det er den radikale kvinnebevegelsen som har kjempet fram loven i Norge. Fram mot lovvedtaket i 2008, hadde den feministiske grasrota fått gjennom kravet om kriminalisering av horekunder i partier på venstresida, i Senterpartiet, KrF og i LO. Det offentlige kompetanse- og hjelpeapparatet, især Pro-sentret, hadde viktige støttespillere i den politiske eliten. De slåss forgjeves mot feministene og opinionen, og tapte definisjonsmakta. Prostitusjon er ikke en tilforlatelig, frivillig handel mellom samtykkende voksne. Prostitusjon er vold og i strid med menneskerettene, slik FN formulerer det.
En offentlig pengestrøm har likevel gått til aktører som fremmer nettopp det antifeministiske og menneskerettsstridige synet på prostitusjon som frivillighet og handel. Pro-sentret motarbeider loven, og PION og Reform/Kast har uten medlemsdemokrati fått millionstøtte og flerfoldige ansatte. Kvinnebevegelsen har fått smuler, og baserer seg på ulønnet innsats, folkelig mobilisering og medlemmers frivillige engasjement. Til tross for at sexkjøpsloven kom på initiativ fra kvinnebevegelsen, har de organiserte feministene blitt utdefinert fra radio- og tv-debattene i kjølvannet av Rahms fremstøt.
Innenfor vår tids liberalistiske tenkemåte stemples gjerne teorier og krav om å forandre samfunnet i rettferdig retning som moralisme, som gammeldags og latterlig. Men å hevde at det er umoralsk å utnytte andres prostitusjon er menneskerettslig fundert. Det er en feministisk kjernesak, med mål om å sikre et likeverdig samfunn fritt for undertrykking basert på kjønn. Kvinnebevegelsen var i fronten for avskaffelse av slaveriet på 1800-tallet, og er i dag sentrale i kampen for avskaffelse av moderne, seksuelt slaveri. Å utelate kvinnebevegelsen fra debatter om prostitusjon, er historieløst og lite sakssvarende.
Rahm har modig fortalt offentligheten om sine erfaringer fra prostitusjon. Hun har understreket sammenhengen mellom kjøp av kropp, sex som vare, omsorgssvikt, overgrep, vold, slaveri, forstillelse, løgn, manglende empati, fravær av likestilling og nødvendigheten av å forby en atferd som opprettholder maktulikhet og kvinneundertrykking. Mot Rahm står den nå velkjente Hege Grostad, stripperen som hevdet at det ikke var noen sammenheng var mellom stripping og prostitusjon, men som i fjor sto fram som prostituert. Hun vil imidlertid ikke omtales som prostituert, men som ”sexarbeider”. Sexarbeider er en kontroversiell betegnelse med referanser til frivillighet og yrkesstolthet. Grostad har fått svært mye mediedekning. Det får også anonyme prostituerte som hevder at de elsker å selge sex. Kvinner med negative erfaringer med prostitusjon kommer sjelden til orde uten å ”stå fram”.
Å omtale prostitusjon som sexarbeid er en eufemisme. Hallikvirksomhet er vanskeligere å skjønnmale. Det vet Grostad. I den siste tida har hun tydelig tatt til orde for at hallikparagrafen – den delen av sexkjøpsloven som omhandler formidling og utnytting av andres prostitusjon – bør bortfalle. Hvorfor skulle Grostad, som selger kroppen sin selv, ønske det? Hennes nettside eskorter.no avslører klart hvorfor: Grostad opptrer som hallik, med en stall av jenter hun administrerer annonseringen av. Straffeloven definerer hallikvirksomhet slik: «Den som fremmer andres prostitusjon (…) straffes med bøter eller fengsel inntil 5 år. Den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder». Det er en generell trend at halliker omtaler seg som sexarbeidere, i organisasjoner som sies å representere sexarbeidere i land som Frankrike og Storbritannia. Mediene bør være oppmerksom på dette.
Mediene må sikre at debatten føres med krav om etterrettelighet fra de involverte parter, og at aktørenes interesser avdekkes. Når Prosentrets rapport viser at grov vold mot prostituerte har blitt redusert etter innføringen av sexkjøpsloven, kan ikke motstandere av sexkjøpsloven uimotsagt hevde at samme rapport sier at volden har økt. Når Jakobsson og Kotsadams forskning (2013) viser at loven har ført til at toleransen for sexkjøp har minsket, kan ikke påstander om at ”loven ikke virker” stå uimotsagt. Det hadde også hevet debattnivået om man sluttet å illustrere enhver sak om prostitusjon med «pikante» bilder av prostituerte, og i stedet fokuserte på horekundene. Det er dem sexkjøpsloven er ment å ramme.
Anne Kalvig, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiS og medlem i Kvinnegruppa Ottar
Trine Rogg Korsvik, historiker og medlem i Kvinnegruppa Ottar