Regjeringens forslag til statsbudsjett er bygd på våre usleste instinkter.
Kronikk av Asta Beate Håland i Klassekampen 3. november 2014
Mine danske og svenske venner uttrykte dyp bekymring etter valgresultatet vårt i fjor, og hadde vanskelig for å fatte at nordmenn de traff, ikke var mer opprørte. «Bare vent», sa de, «vi vet hva dere har i vente».
Regjeringens første statsbudsjett bekrefter at regjeringen mener det som står i programmene, og at de vil bygge om samfunnet på bred front. Norge vil aldri mer bli det samme. Statsbudsjettets innretting er ingen overraskelse. Dets smålige, hevngjerrige og infame preg, er derimot uventet.
En sak er det vi visste; nedbygging av distriktene og jordbruket, salg av statlig eiendom og arvesølv, fjerning av formuesskatten, kutting i fedrekvoten og satsingen på bil. At støtten til innvandrerorganisasjoner, kvinneorganisasjoner og obsternasige ungdomsorganisasjoner blir kuttet, var også forutsigelig. Vold i nære relasjoner er blitt til barn i voldsutsatte familier og familierådgivning. At de blåblå verken er glade i mange aviser, NRK eller kunstnere, var vi også informert om. Så sjøl om vi blir forbannet, så var vi informert.
Men de fattige og syke? Jeg hadde ikke trodd at vi skulle få et statsbudsjett som erklærte krig mot de svakeste blant oss. Over hele fjøla. At de med lavest inntekt skulle miste retten til sykelønn er trukket tilbake, men det gjorde ikke regjeringen frivillig, både LO, NHO og jurister måtte legge krefter til. Det pøses på; reduserte overføringer til husbanken, fjerning av behovsprøvd barnetillegg til uføre, kutting i overgangsstønaden til enslige forsørgere, fjerning av stipendordninger for ungdom, barnehageprisene som økes over hele linja, og så skal gi et lite fradrag, kutting i støtte til kulturskoler, voksenopplæringsmidler og støtte til akuttovernatting.
Siv Jensens har lagt fram forslag til statsbudsjett.
Foto: Rune Kongsro. Klikk på bildet for å komme til kilden.
Den politiske retorikken fra ministre som daglig forsvarer forslagene sine, høres ut som om de kommer direkte ut av et stykke fra Holberg. Fremskrittspartiet slåss for at det er dette som er en sosial innretting! Men det høres mest ut som «og ergo er mor Nille en sten».
Regjeringens forslag til statsbudsjett er bygd på våre usleste instinkter. Arbeidslinjen, må vite, tenk om enkelte barn med syke foreldre skulle få finere sykkel enn de barna som har friske foreldre i arbeid! Vi kan jo ikke ha det sånn at du ikke får mer penger om du sitter i kassen på Rema og har tre barn enn om du er uføretrygdet med tre barn, sier Frp. Hvorfor ikke? Jeg er helt sikker på at det vil få aksept hos dem som arbeider på Rema, de har nemlig fantasi nok til å forstå hvordan det er å vokse opp under slike forhold.
Og mens Torbjørn Røe Isaksen bekymrer seg for frafallet i den videregående skolen, sørger regjeringen for at det på sikt skal bli mange flere å bekymre seg for. Vi er på full fart inn i amerikanske tilstander – du skal være din egen lykkes smed, det er din egen feil at du har lagt deg til unger enda du er funksjonshemmet, når du egentlig ikke har råd til det.
Så skal de innføre studieavgift for folk som kommer utenfra Europa. Det er småpenger som ikke betyr noe, annet enn at ikke fattige folk fra tredje verden skal få nyte godt av vårt utdanningssystem. Og så er det klimaet, da, som Venstre og KrF kan få en fjær i hatten for å få inn noen nye kroner til. Og alle disse småpengene fra de små og fattige skal gis til de rike.
Så skal det forhandles. Venstre og KrF skal hale og dra i tallene. Etter forhandlingene kan det være at syke og fattige ikke lenger skal fratas fullt så mye, og at Frelsesarmeen fremdeles får penger til å kunne tilby overnatting til de som fryser.
Men innrettingen kommer til å ligge der, og jeg håper at Knut Arild Hareide får et politisk helvete som belønning
Jeg vokste opp med syk mor, mens vi fremdeles bygde landet og løftet i flokk. Mor ble ikke, slik som nå, mobbet og mistenkeliggjort for å være syk, men heller ikke på 1960- og 1970-tallet var det meningen at kvinner skulle ha penger. Jeg tror hun klarte å snike til seg hele to år med uføretrygd, og barnetillegg fikk hun sikkert også, før hun døde i en alder av 42. Kvinner trenger jo ikke penger, og ikke barn av syke heller. I alle fall ikke hvis de ikke har arbeidsvilje, for å repetere arbeidsminister Eriksen.
Jeg har hele mitt liv vært takknemlig for at faren min arbeidet i Jernbanen, der fagforeningen hadde bygd opp landets beste sosialordninger. Takket være tjenestene vi fikk gjennom Jernbanepersonalets spesialordninger, var vi ikke fattigere enn andre. Og da jeg gikk på gymnaset, fikk jeg behovsprøvd stipend fra staten. Og jeg innrømmer det, det var absolutt ikke alle pengene som ble brukt «fornuftig».
Det brer seg en eim av svovel og asfalt over landet. Og jeg kjenner på hatet, klassehatet.
