Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 2. november 2015
De kan ikke ha hatt det lett, byråkratene i Barne-, likestilling- og inkluderingsdepartementet, da de ble satt til å føre pennen for Solveig Hornes likestillingsmelding. De har prøvd ser det som, men det har nok vært mange strykninger på veien til sluttproduktet. Det vi sitter igjen med er en noenlunde korrekt beskrivelse av likestillingssituasjonen, selv om meldingen forsøker å unngå begreper som «kjønn» og «kvinne», pluss en utvannet og uforpliktende suppe av floskler. Meld. St.7 (2015-2016) eller «Likestilling i praksis – Like muligheter for kvinner og menn», som er overskriften til meldingen Solveig Horne på pressekonferansen uttrykte stor forbauselse over at en Frp-statsråd hadde fått ansvar for. Vi er flere som deler den forbauselsen.
For de som ikke orker å lese, så kan det jo likevel være nyttig å vite at: «Likestilling er en del av Norges identitet», og «Likestilling er en samfunnsverdi». Og det stopper ikke der: «Det norske samfunnet er bygget på likestilling og likeverd mellom kvinner og menn», står det skrevet, og jeg undrer meg. Lenger nede på siden leser jeg at denne byggingen av likestilling og likeverd spesielt har foregått de siste femti årene, og det må jeg jo si meg nokså enig i. Det har i denne perioden foregått en ganske stor ombygging og modernisering av hvordan kvinner og menn lever sine liv og forholder seg til hverandre. Og selv om det er mangt og mye å kritisere likestillingspolitikken for, både under denne og tidligere regjeringer, spesielt mangel på strukturforståelse, underslår jeg ikke betydningen av barnehager, sykehjem og lønnsarbeid. Jeg har nettopp vært i Storbritannia og sett et land der den offentlige omsorgen ikke er tilsvarende utbygd, og der i tillegg grunnmuren i velferdsstaten delvis er revet. Og Storbritannias kvinner har tapt enormt.
Den blå-blå regjeringen har sittet i to år, og vi har allerede fått økte barnehagepriser, økt kontantstøtte, begrensninger i stønader til enslige forsørgere, kutt i pappaperm, og flere midlertidige ansettelser. For Solbergregjeringen kopierer etter beste evne mange av virkemidlene til salige Thatcher og David Cameron. Dette preger også denne meldingen. Her er det mange individer og ikke mye samfunn. Her er det mange valg, men lite virkemidler, selv om ordet er brukt; «virkemidlene skal i størst mulig grad stimulere til resultater på en annen måte enn påbud, forbud og kvotering». Nei, det som virker er det jo best å holde seg unna. Virkemidlene det siktes til er Likstillingsmeldingen, som forteller oss at vi alle har et ansvar for å komme i mål med likestillingen. Tenk det!
I følge meldingen er likestillingen særlig viktig innenfor noen få områder med «tydelige utfordringer». Disse er oppvekst og utdanning, arbeidsliv, integrering, helse, næringsliv og vold i nære relasjoner. Vold i nære relasjoner er til og med et stort problem, selv om det er litt uklart hvem som utøver den og hvem den rammer, bortsett fra at det går ut over barna. En likestillingsmelding som er så forsiktig med å snakke om kjønn, og at likestilling har å gjøre med maktfordeling mellom kvinner og menn, kan selvsagt heller ikke tematisere menns vold mot kvinner.
Kanskje nettopp derfor er det foreslått en ekstra bevilling på 3 millioner for å bekjempe «vold i nære relasjoner», noe som gjør dette feltet til budsjettvinner blant likestillingspostene Selv på området som statsråd Horne virkelig brenner for, nemlig likestillingsarbeidet for menn, legges det ikke penger på bordet. Selvstendig opptjening av foreldrepermisjon for menn i forbindelse med fødsel, er for eksempel et helt konkret og gammelt krav fra kvinnebevegelsen som omhandler menn. Men nei, det blir nok for dyrt, og dessuten er det sikkert et av de mange områdene staten bør holde seg unna.
Regjeringa ønsker å jobbe mot hatytringer og nevner betydningen av å hindre vold i nære relasjoner. Men den kjønnsbaserte volden og trakasseringen er meldingen blind for. Ingen andre steder blir kvinner mer utsatt for vold og fornedring, enn i porno- og prostitusjonsindustrien. Pornokulturen som gjennomsyrer samfunnet, forsterker kjønnsrollene og reduserer kvinners verdi til et objekt. Dette vil ikke Likestillingsmeldingen forholde seg til i det hele tatt, og fromme ønsker om likestillingslandet framstår som reint hykleri.
Ikke overraskende finnes det heller ingen tiltak for å styrke likelønn og likestillingen i arbeidslivet, for å øke kvinners deltakelse i demokratiske organer eller for å motvirke et kjønnssegregert utdannings- og arbeidsmarked. De som skal ordne opp i disse spørsmålene, og egentlig stå for alt likestillingsarbeid, er et veldig viktig organ som heter «sivilsamfunnet». Når kvinnebevegelsen fortsatt avspises med knapper og glansbilder, er det nok mer enn hundre år igjen til kvinner har like muligheter, lik lønn og lik makt som menn.