Kronikk i Klassekampen av Asta B. Håland, 13. juli 2015
Når tjenester skal omformes, det blir ofte kalt «reformer», er det lite som gjør meg mer mistenksom enn når det skal gjøres mer treffsikkert. Når støttetiltak, utjevningsordninger eller hjelpetjenester fra nå av skal gå til de som trenger det, eller «de som trenger det mest», for å sitere mange politikere. Ingen nevnt, ingen glemt. Det kan i første omgang kanskje høres tilforlatelig ut, hvorfor skal de rike få barnetrygd? Men slike omforminger undergraver selve kjernen i velferdsstaten. For en fungerende velferdsstat må bygge på rettighetsbaserte systemer som de fleste av oss er tjent med. Det må bygge på ordninger som er så gode at de omfatter alle, også de rike. Systemet kan gjerne gjøres mer treffsikkert ved å ha kvalifiseringskrav, du må ha barn for å få barnetrygd, du må være enslig forsørger for å få overgangsstønad eller ekstra barnetrygd, men det viktigste er hvordan det er organisert. Oppfyller du kravene, har du rett på studielån, sjukehusopphold og barnehageplass.
Barnetrygden har ikke økt med ei krone siden 1996. Søskentillegget ble fjernet i 2001, og den ekstra barnetrygden enslige forsørgere fikk, er i praksis også fjernet, sammen med småbarnstillegget, i 2003. Systemet som omfordeler økonomi mellom de som har barn og de som ikke har barn, er altså effektivt undergravd de siste tjue år. Når de har fjerner søskentillegg, og den barnetrygden for et barn «ekstra som enslige forsørgere fikk tidligere, så har de tatt vekk en «universell behovsprøving». De har altså tatt vekk en universell rettighet, for de som trenger det mest.
Nå fremmes det for n’ te gang forslag om å fjerne barnetrygden helt, og lydige journalister skriver igjen artikler om foreldre som ikke trenger denne subsidieringen og setter hele trygden inn på sparekonto for barna. Og om det urettferdige i det. Kristin Vinje i fra Høyre vil heller bruke pengene til å lage gratis barnehage og SFO, i alle fall for innvandrerbarn. For de trenger det mest.
Å gå på forsorgen het det før, og forsorg var og er ydmykende. Ingen synes det er skam å motta barnetrygd. Det er heller ikke alltid målrettede tiltak treffer. Barnetrygden når 100 prosent av dem som har rett til den. Bostøtten når bare omlag 80 prosent. Barnetrygden er universell, bostøtten er inntektsprøvd. Men de 20 % staten sparer på dette underforbruket, ser de igjen på andre utgiftsposter. Ikke minst til lønn til byråkratene som har som jobb å kontrollere at søkerne oppfyller kravene til støtte.
Den norske velferdsstaten har ikke avskaffet fattigdom. Men de nordiske land har verdens laveste fattigdomsrate. Internasjonalt er det et tydelig mønster at generøse universelle velferdsordninger går sammen med lave fattigdomsrater. Jo betydeligere innslag av inntektsprøvde (‘rettet inn mot dem som trenger det mest’) ordninger et land har, jo høyere er gjerne antall fattige.
Vi vil ikke ha et skolevesen der undervisningen er av så dårlig kvalitet at de som har penger til det sender ungene sine til privatskoler. Vi vil ikke ha utarmede offentlige sykehus for folk flest, mens de rike har egne privatklinikker som ikke mangler noe, verken utstyr eller personell.
Velferdsstaten er ikke bygget opp for å ta vare på «svake grupper», men for å ta vare på oss alle sammen. Det handler om barnehager, SFO, helsevesen, eldreomsorg og økonomisk sikkerhetsnett. Blir ordninger behovsprøvd og ikke universelle, mister de oppslutning. Når velferdsstaten tar vare på oss alle, vil skolen, barnehagen og eldreomsorgen også angå alle, og prioriteringer av dette vil ha stor støtte. Derfor er et av de store skillene i politikken ofte private versus offentlige skoler, eller private versus offentlige sykehus.
For noen år siden knuste jeg ankelen. Det tok litt tid å få hjelp, mobildekningen var dårlig og vi visste ikke helt adressen i ødemarken. Jeg lå på bakken, våt og kald, og syntes en smule synd på meg selv, det må innrømmes. Men, da helikopteret kom og heiste ned lege og hjelpemannskap, for deretter å heise alle, meg inkludert, opp igjen, var jeg først takknemlig, deretter stolt. Ingen stilte spørsmål om mine hjelpebehov, ingen undersøkte om jeg hadde forsikring. Eller om jeg kunne skylde meg selv. Ja, da, jeg måtte ligge på gangen i over en uke, men jeg ble operert og rehabilitert etter alle medisinske kunsters regler. Å bygge opp universelle system som omfatter alle, det er det grunn til å være stolt av!